olympiske symboler og ritualer

De olympiske ringer er symbolet for IOC og den olympiske bevegelse, designet av Coubertin i 1913. Symbolet består av fem sammenlenkede ringer i hver sin farge: blå, gul, svart, grønn, rød. Ringene symboliserer brorskap og vennskap mellom de fem verdensdelene.

Det olympiske flagg har de olympiske ringer på hvit bunn og er IOCs offisielle flagg. Det ble presentert i 1914, og første gang benyttet under OL i Antwerpen i 1920. Med de fem fargene, samt bakgrunnsfargen (hvit) skal det være mulig å tegne alle verdens nasjonsflagg. Under åpningen av OL bæres et olympisk flagg inn og heises på hovedarenaen.

IOCs opprinnelige motto fra 1894 var citius, altius, fortius, som er latin for «raskere, høyere, sterkere». Coubertin fikk ideen til mottoet av Henri Didon, tidligere lærer ved en skole i Arcueil, hvor ordene var hugd inn i inngangsfasaden. I 2021, før OL i Tokyo for 2020, ble mottoet endret på forslag fra IOC-president Thomas Bach. Det nye olympiske mottoet lyder raskere, høyere, sterkere – sammen.

Den olympiske ild er en flamme som tennes på hovedarenaen under åpningen av OL og som brenner så lenge lekene varer. Ilden er et fredssymbol hentet fra antikkens leker. Det ble første gang brukt under OL i Amsterdam i 1928. Fra og med sommerlekene i Berlin i 1936 blir flammens ild overført ved en fakkelstafett fra Olympia i Hellas, hvor den tennes ved bruk av hulspeil og solstråler. Under vinterlekene var det første gang fakkelstafett i Oslo i 1952, da ilden ble tent i Morgedal. Den ble også tent i Morgedal til OL i Squaw Valley i 1960. Dette skjedde for tredje gang før OL på Lillehammer i 1994, da som et supplement til den offisielle stafetten fra Olympia.

Den olympiske ed er et løfte og ridderlighetserklæring formulert av Coubertin, som avlegges av en idrettsutøver fra arrangørlandet ved åpningen av OL. Den olympiske ed ble brukt første gang under OL i Antwerpen i 1920. Den lyder opprinnelig: «På vegne av alle konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten og til heder for våre lag». Senere er nye elementer lagt til, blant annet kom det i 2000 et tillegg om å drive idretten dopingfritt. I 2021 ble solidaritet og likeverd omtalt, samt et punkt som markerer avstand fra alle former for diskriminering. Fra 1972 avlegges også et lignende løfte av en representant for dommerne, fra 2010 det samme for trenerne. I OL i Tokyo i 2021 så man for første gang to utøvere avlegge eden sammen, det samme med dommerne og trenerne.

Det finnes også en uoffisiell såkalt olympisk «trosbekjennelse»: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Den olympiske hymne er en komposisjon som blant annet benyttes ved åpningen og avslutningen av OL, innført som offisiell hymne av IOC i 1958. Hymnen ble opprinnelig laget av grekerne Spyros Samaras (musikk) og Kostis Palamas (tekst) til de første lekene i 1896.

Til OL på Lillehammer i 1994 ble hymnen oversatt til nynorsk av Halldis Moren Vesaas og fremført av Sissel Kyrkjebø på åpningsseremonien.

• OL – olympiske leker
• Pierre de Coubertin