Først ute med begrepet var litteraturhistorikeren Kristian Elster den yngre, som særlig i en artikkel fra 1918 diskuterer det på en relativt fyldig, men også svært generell måte. Nå, etter 1905, skrev man ifølge Elster igjen om «mennesker som hører det levende liv til». Forfatternes stil er nå «merket av virkeligheten, den er likefrem, enkel, levende». Til forskjell fra den «gamle» realismens samfunnsengasjerte kampdiktning er imidlertid følelsen gitt en mer sentral plass: «[Forfatterne] gir følelsen tilbake dens værdi som følelse, dens storhet og mysteriøse betydning i menneskelivet.»
I sitt verk Norsk litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig (1937) gir deretter Andreas Hofgaard Winsnes nyrealismen en mer sentral plass i beskrivelsen av hele epoken 1905–1940: «En diktning sprunget frem av dypere sannferdighet, av større mot og evne til virkelighetserkjennelse enn Sigrid Undsets og Olav Duuns er det ikke lett å peke på verken i ny eller gammel litteratur.»
Winsnes’ begrep var ikke bare rent deskriptivt, men fikk en langt sterkere normativ eller ideologisk slagside mot den eldre realismen. Nyrealismen kjennetegnes ved «sin rolige objektive holdning» og «sin utendensiøse karakter». Dens mål er «å erkjenne det som er, de faktiske krefter og verdier, moralske og religiøse, folkelige og sosiale» . Winsnes var imidlertid selv en utpreget ikke-objektiv og idealistisk litteraturforsker, og i en senere studie av Sigrid Undset kaller han henne for «den kristne realist par excellence». En slik kristen realisme preges av «en dyp kjærlighet til det normalt og evig menneskelige og til almindelig sund sans». Winsnes siterer Undset når han også skriver at menneskets forhold til Gud var en «likeså realistisk realitet som erotisk drift og lengselen efter jordisk lykke».
Winsnes’ litteraturhistoriske klassifisering ble senere fulgt opp med en ny vri av Daniel Haakonsen i studien Arnulf Øverland og den etiske realisme 1905–1940 (1966). Haakonsen mente at tidsrommet ikke hadde fått den helhetlige behandling det fortjente, og at litteraturen fra denne tiden først og fremst var et samlet svar på «den oppløsning av moralske normer som i dag har ført menneskene inn i en tilstand som kan ta seg ut som verdinihilisme». Ifølge Haakonsen var periodens diktere definitivt «ikke modernister», men gikk «til motangrep mot oppløsningen og skapte sin diktning på gamle og prøvede samfunns- og yrkesmønstre, med et fast og klart system av verdier». Det synes slik bare å være gradsforskjeller mellom Winsnes nyrealisme eller kristne realisme og Haakonsens etiske realisme.
I den grad begrepet nyrealisme har overlevd i senere litteraturhistoriske fremstillinger, er det mest i Elsters ganske vage form, og svakhetene ved begrepet synes å være særlig to: Tas begrepet ut av Winsnes’ og Haakonsens idealistiske kontekst, blir det så vidt og allestedsnærværende at det nesten blir intetsigende, og det får iallfall spenningene mellom modernistiske, romantiske og realistiske trekk i periodens dikting til å forsvinne. Beholdes derimot den idealistiske eller etiske konteksten, blir begrepet såpass kontroversielt og ladet at det mister den relativt nøytralt-beskrivende rolle man forventer av litteraturhistoriske begreper. Begrepet er likevel verneverdig for så vidt som det minner om realismens sterke stilling i det aktuelle tidsrommet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.