nymarxisme, filosofisk retning som i sin tolkning av Karl Marx legger større vekt på hans ungdomsskrifter (f.eks. læren om fremmedgjøringen) enn det den klassiske marxisme gjør, og som dessuten hevder at Marx' teorier om samfunnet og historien bør modifiseres i lys av senere vitenskapelig og sosial utvikling. Retningen markerte seg særlig i 1960-årene med sitt motsetningsforhold til den ortodokse og mer bokstavtro marxismen og til den offisielle dialektiske materialismen i Sovjetunionen. Ideologiproblemet står sentralt i nymarxismen, dvs. spørsmålet om avhengighetsforholdet mellom kulturelle fenomener (rett, moral, kultur) og den ifølge marxismen tilgrunnliggende sosiale, økonomiske og politiske virkelighet.
I Tyskland ble nymarxistene først rekruttert blant motstandere av første verdenskrig, bl.a. E. Bloch og G. Lukács. Den største gruppen nymarxister var den såkalte Frankfurter-skolen, hvor de viktigste navn var W. Benjamin, T. Adorno, M. Horkheimer, H. Marcuse, E. Fromm og, særlig i 1960-årene, J. Habermas. Foruten ideologiproblemet er det særlig marxismens anvendelse som sosiologi som drøftes her. Karakteristisk er også den gjennomgående positive, politiske vurdering av psykoanalysen. Marcuse var en av de første som vurderte Marx' ungdomsskrifter etter fortjeneste, men det var Adorno og Horkheimer som utviklet en «kritisk samfunnsteori». Det mest sentrale nedslag av tanker i dette miljøet er kanskje Horkheimers Kritische Theorie (1967).
I Frankrike slo marxistiske tanker gjennom hos J.-P. Sartre og M. Merleau-Ponty, men denne «kjetterske» marxismen får en annen politisk (også utenrikspolitisk) engasjert karakter enn den tyske. Forskjellige former for «revisjonistisk» og Marx-inspirert filosofi er avhengige av nymarxismen, bl.a. hos L. Kolakowski, A. Schaff, R. Havemann, H. Lefèvre, L. Althusser og E. Fischer.