nyliberalisme

Siden nyliberalisme er et ord som nesten utelukkende brukes av kritikere til det som blir oppfattet som nyliberal politikk og nyliberale tenkemåter, finnes det få eksempler på at noen person eller politisk parti har kalt seg selv «nyliberal» eller «nyliberalistisk». Et meget sjeldent unntak fra denne regelen kan vi finne i Anders Fogh Rasmussens bok Fra socialstat til minimalstat – en liberal strategi, som han utgav på dansk i 1993. Han tok siden avstand fra boka, før han ble statsminister i Danmark.

Personer og organisasjoner som av kritikere blir omtalt som tilhengere av nyliberalismen, foretrekker i stedet gjerne betegnelser som klassisk liberalisme eller libertarianisme brukt om sitt eget politiske grunnsyn. I noen grad kan derfor disse betegnelsene brukes som mer nøytrale synonymer til ordet «nyliberalisme».

Flere klassisk liberale eller liberalistiske tenkere, som for eksempel Milton Friedman (1912–2006) og Friedrich August von Hayek (1899–1992) regnes derfor av mange kritikere som de viktigste nyliberale ideologene i vår egen tid. Også konservative politikere som Ronald Reagan (1911–2004) og Margaret Thatcher (1925–2013) blir omtalt som representanter for nyliberale tenkemåter.

I den faglitteraturen som har satt seg fore å beskrive og kritisere nyliberalismen, finnes også ganske ulik begrepsbruk. Mens enkelte forfattere definerer termen nyliberalisme på en relativt begrenset måte og bruker den hovedsakelig om selverklært liberale politiske tenkere, vil andre også bruke den i en utvidet betydning om politiske og økonomiske endringer det har vært relativt bred enighet om, for eksempel konkurranseutsetting og delvis privatisering av offentlige virksomheter i Norge etter 1990.

Også omorganiseringer av offentlig sektor som ikke innebærer noen privatisering av offentlige virksomheter, som for eksempel oppdelingen av det norske helsevesenet i ulike helseforetak på 2000-tallet, har av kritikere vært omtalt som et produkt av nyliberale tenkemåter (se også artikkelen om New Public Management).

I mesteparten av det tjuende århundre ble betegnelsen nyliberalisme brukt om alle slags nye former for liberal tenkning, og hadde dermed ikke noe fast betydningsinnhold.

Særlig før 1945 ble betegnelsen nyliberalisme («new liberalism») brukt om den sosialliberale tenkningen til blant andre den britiske sosiologen Leonard Trelawny Hobhouse (1864–1929). Nærmere vår tid har det blitt uvanlig å omtale sosialliberale tenkere og ideer som nyliberale, etter hvert som denne betegnelsen har fått et nytt, og i noen grad motsatt, betydningsinnhold i norsk og de fleste andre europeiske språk.

En serie konferanser for liberale intellektuelle i årene rett før og etter andre verdenskrig ble et viktig omdreiningspunkt i denne betydningsovergangen. I Colloque Walter Lippmann, som ble avholdt i Paris høsten 1938, møttes både sosialliberale og klassisk liberale tenkere, for å utmeisle en nyliberalisme («néo-libéralisme») som skulle stå i opposisjon til både fascisme og sosialisme. Flere av disse liberale tenkerne møttes igjen ved opprettelsen av Mont Pelerin Society i 1947, en organisasjon som fortsatt eksisterer, men der klassisk liberale tenkemåter gradvis har fortrengt de sosialliberale.

• markedsøkonomi
• liberalisme
• New Public Management
• sosialliberalisme

• Claes, Dag Harald m.fl. (red.): Nyliberalisme – Ideer og politisk virkelighet. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.
• Friedman, Milton: Capitalism and Freedom. Chicago: The University of Chicago Press, 1962/2002.
• Harvey, David: A Brief History of Neoliberalism. Oxford: Oxford University Press, 2005.
• Hippe, Ivar: Korstoget mot velferdsstaten: På innsiden av nyliberale tenketanker. Rånåsfoss: Svein Sandnes bokforlag, 2021.
• Mirowski, Philip & Dieter Plehwe (red.): The Road from Mont Pèlerin: The Making of the Neoliberal Thought Collective. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2009.
• Rasmussen, Anders Fogh: Fra socialstat til minimalstat – en liberal strategi. København: Samleren, 1993.