Teatervirksomheten i Norge var lenge privatfinansiert. Nationaltheatret søkte om statsstøtte 1906, men fikk avslag. I 1920-årene ble det gitt offentlige tilskudd til enkelte private teatre, men først i 1950-årene gikk myndighetene for alvor med i finansiering av driften. Fra 1995 er institusjonsteatrene delt i to grupper: de nasjonale institusjonsteatrene som er 100 % statlig finansiert, og de øvrige regions-/landsdelsscenene som dekkes med 70 % statlige og 30 % regionale midler.
Forløperne
Til tross for at profesjonelle teatre kom sent i gang i Norge, har teaterkunsten sine forløpere, kanskje så tidlig som i middelalderen, særlig i de katolske geistliges liturgiske opptog og kirkespill. Senere har elever ved katedralskolene oppført forestillinger på latin, iallfall i Bergen. Etter reformasjonen var det ikke uvanlig at såkalte skolekomedier inngikk i undervisningen. I Bergen lot Absalon Pedersøn Beyer sine elever spille komedier fra antikken – på norsk. Spillet Adams fall, som ble oppført på domkirkegården under hans ledelse, trolig 1562, regnes som landets første offentlige teaterforestilling, og Nils Hjelt, som utførte en av rollene, er den første navngitte skuespiller i norsk teaterhistorie. Ludvig Holbergs skuespill var tidlig kjent og avholdt også i Norge, men bare til lesebruk. Selv den mest harmløse amatøropptreden var ansett som usømmelig. Først med opplysningstidens idealer fikk scenekunsten et oppsving og førte bl.a. til livlig amatørvirksomhet i siste del av 1700-tallet.
De dramatiske selskapene
De dramatiske selskapene ble en kulturfaktor av betydning i første halvdel av 1800-tallet. I Christiania stiftet Bernt Anker Det dramatiske Selskab (1780–1844), som gav forestillinger i Grændsehaven i Akersgaten. Her ble det 1802 reist en teaterbygning. Dramatiske selskaper dukket etter hvert opp i mange norske byer, og flere av dem finansierte sine egne teaterhus; bygningene i Halden og Trondheim står fortsatt. Teatervirksomheten var en fritidssyssel, men ikke sjelden oppnådde forestillingene kunstnerisk kvalitet. Selskapet i Bergen hadde 1795 innmeldt 400 damer og 200 herrer, alle aktive. De lærte kroppsplastikk, stemmebruk og språkkultur. Interessen kunne spores i alle samfunnslag. I Oslo hadde forstaden Hammersborg sitt eget dramatiske selskap, og i 1830-årene ble det åpnet folketeater på Klingenberg med sirkus, ballett og skuespill.
Profesjonelle teatre
Det første profesjonelle teater i Norge ble Christiania offentlige Theater som den svenske skuespilleren Johan P. Strömberg åpnet 1827. Dette ble etterfulgt av Christiania Theater (1837–99), lenge med danske teaterfolk i spissen og dansk som herskende scenemål. Likevel ble det en norsk institusjon; som stormfull skueplass for den nasjonale selvstendighetskamp i Wergelandstiden og senere. Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen fikk som unge menn stor praktisk innflytelse på teaterkunstens utvikling. Som sjefer og instruktører satte de særlig spor etter seg i Det Norske Theater i Bergen, som åpnet 1850.
Fra første premiere ble språkføringen på scenen preget av «kultivert bergensmål», som lenge var den uoffisielle norm for scenespråk også ved andre teatre; de store begavelser i scenekunsten kom ofte fra Bergen. Det Norske Theater i Bergen måtte innstille 1863, men gjenåpnet 1876 som Den Nationale Scene. Som moderscene for Ibsens og Bjørnsons skuespill vant norsk teater både selvtillit og stor erfaring. Frem til 1870-årene var norsk teater preget av romantikkens idealer, men Bjørnsons og Ibsens realistiske samfunnsdramaer stilte nye krav til instruktører og skuespillere. Den psykologiske menneskeskildring kalte på en ny form; det ble gjennombruddet for symbolismen og ekspresjonismen i norsk scenekunst.
Institusjonsteatrene
Nationaltheatret ble grunnlagt 1899 med Bjørn Bjørnson som den første sjef. Bjørnson var en europeisk utdannet teatermann og virket for det bevisst gjennomførte ensemblespill, som etter hvert ble grunnlaget for alt instruktørarbeid. Nationaltheatret har hatt som en av sine viktigste oppgaver å skape og opprettholde et nasjonalt repertoar og stimulere nye talenter i norsk dramatikk. Teateret drev en periode omkring 1970 oppsøkende teater i skoler og bedrifter, også utenfor Oslo, og har siden 1977 med suksess drevet bydelsfilialen Torshovteatret. Teaterets instruktører av tre generasjoner har øvd stor innflytelse på norsk scenekunst: Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad og Halfdan Christensen; Gerda Ring og Knut Hergel; Arild Brinchmann, Edith Roger og Kirsten Sørlie. I senere år har instruktører som Stein Winge, Per Bronken og Kjetil Bang-Hansen arbeidet ved Nationaltheatret, men i like stor grad vært tilknyttet andre teatre.
Det Norske Teatret hadde fra starten 1913 som program å oppføre dramatikk på nynorsk. Med Edvard Drabløs som drivende kraft ble teateret et avholdt kultursentrum, og forsterket sin posisjon utover i 1930-årene under instruktører som Agnes Mowinckel og Knut Hergel. Senere fikk Hans Jacob Nilsen betydning for den ekspansive utviklingslinje på Det Norske Teatret. Fra 1960-årene har teateret utviklet seg til å bli landets ledende musikkteater, samt et hovedkvarter for Becketts absurde drama. Siden 1985 har Det Norske Teater hatt sitt eget teaterbygg med flere scener.
Oslo Nye Teater ble opprettet 1959 etter en sammenslåing av Folketeatret og Det Nye Teater. Folketeatret hadde som målsetning å sette opp teater for arbeiderklassen. Planene ble utformet allerede omkring 1920, men teateret ble ikke åpnet før 1952, og levde bare til 1959. Under Hans Jacob Nilsens ledelse gav det imidlertid forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Det Nye Teater åpnet 1929 og hadde til formål å støtte nyere norsk dramatikk. Oslo Nye Teater har fortrinnsvis spilt klassiske og moderne komedier samt musikaler, men har også hatt flere gode oppsetninger av seriøs dramatikk. Teateret spiller også barne-, ungdoms- og dukketeater.
Med sin sammenhengende historie siden 1876 er Den Nationale Scene i Bergen vårt mest tradisjonsrike teater. Det har hatt tilhold i nåværende bygning siden 1909. Trondheim har også lange teatertradisjoner, med landets eldste teaterbygning oppført 1816. Det var imidlertid først med åpningen av Trøndelag Teater i 1936 etter initiativ av Henry Gleditsch at byen fikk et permanent teater, og 1997 åpnet teateret et nytt stort bygg. Trøndelag Teater har ellers spilt for hele landsdelen. I Stavanger kom Rogaland Teater i gang 1947, og har ikke minst markert seg ved sitt barneteater. Mindre scener for intimdramatikk og kunstnerisk forsøksvirksomhet er også åpnet ved Den Nationale Scene, Rogaland Teater og Trøndelag Teater.
Riksdekkende teater
I 1949 åpnet Riksteatret med Frits von der Lippe og Hans Heiberg som dynamiske foregangsmenn. Teateret ble etter vedtak i Stortinget opprettet som statsteater. Det har turnert over hele landet med sitt eget, faste ensemble, og har i tillegg arrangert de turneer som sendes ut av landets øvrige teatre. Radioteatret med sitt store nedslagsfelt har sendt hørespill siden 1929, og er egentlig vårt første «riksteater». Fjernsynsteatret ble startet 1960 med eget ensemble og ukentlige sendinger, enten av norske eller utenlandske produksjoner. Egenproduksjonene har utviklet seg fra hovedsakelig å være «filmet teater» til å nærme seg filmen, særlig gjelder dette fjernsynsfilmatiseringene av kjente norske litterære verk. Fjernsynsteatret ble nedlagt 1991 og erstattet av en dramaavdeling uten fast skuespillerensemble.
Regionteatrene
Fast, offentlig støttet teatervirksomhet utenfor de fire største byene ble virkeliggjort først fra 1970-årene, og de første regionteatrene sorterte i starten under Riksteatret. Ideen om et profesjonelt teater i Nord-Norge stammer fra Hålogaland Teaterselskap (etablert 1954), og ble virkeliggjort 1971 som Hålogaland Teater i Tromsø, opprettet etter lokalt initiativ, med støtte fra Staten og de tre nordligste fylkene. Teatret Vårt, regionteater for Møre og Romsdal, startet med hovedsete i Molde 1972. Så fulgte Telemark Teater i Skien 1975, Sogn og Fjordane Teater i Førde 1977 og Nordland Teater i Mo i Rana 1979.
Disse teatrene har utviklet seg til faste teaterinnslag i lokalmiljøene, og har også turnert ellers i landet. Sogn og Fjordane Teater har siden 1982 med teaterbåten Innvik utvidet mulighetene for oppsøkende teatervirksomhet i landsdelen. I 1986 ble Haugesund Teater etablert. Teateret har ikke noe fast skuespillerensemble, men hyrer krefter fra produksjon til produksjon. Hedmark Teater i Hamar ble opprettet 1987 og baserer seg på de over 60 aktive amatørteatergruppene i fylket. Hordaland Teater åpnet 1988. Den samiske frigruppen Beaivváš i Guovdageaidnu-Kautokeino innledet 1987 en tre års prøveperiode som offentlig støttet teater under navnet Sami Teater, senere etablert som Beaivváš Sámi Teahter. Teatret fikk full støtte fra 1990. Nyeste tilskudd er Agder Teater 1991. I 2005 ble Hålogaland Teaters nye bygning i Tromsø åpnet.
Et spesielt fenomen er utviklingen av historiespillene, som med bakgrunn i Stiklestadspillet Spelet om Heilag Olav av Olav Gullvåg fra 1954 (årlig fra 1960) har vokst opp rundt om i landet. Disse utendørsforestillingene byr gjerne på lokale krefter i samarbeid med profesjonelle instruktører og aktører.
Private teatre
Også etter at staten begynte å støtte teatrene, har det hele tiden eksistert privat teatervirksomhet. Tidligere var norsk privatteater i hovedsak preget av revyforestillinger, men også av forsøksteatre som Sekondteatret, Balkongen og Studioteatret, og av større privatdrevne selskaper som Fahlstrøms Theater, Centralteatret, Carl Johan Teatret og Det Nye Teater. Chat Noir ble startet 1912 av Bokken Lasson, og har med årene etablert seg som norsk revys storstue. Av andre revyscener nevnes Dovrehallen, Søilen og Leif Justers Edderkoppen, som fra 1976 ble drevet av Einar Schancke som ABC-teatret, med vekselbruk mellom revy-, komedie- og musikaloppsetninger. Fra 1996 ble Chat Noir og ABC-teatret (senere igjen kalt Edderkoppen) drevet av en felles administrasjon ledet av Tom Sterri. Senere er de drevet som rent kommersielle utleiescener. En musikalsk revyform utviklet seg omkring grupper som The Monn Keys og Dizzie Tunes, og i en tiårsperiode fra midten av 1970-årene representerte Tramteatret, med bakgrunn fra frigruppemiljøet, en sterkt politisk variant av denne formen.
Fra 1980-årene har mer showpreget teater slått igjennom, samtidig som det har vært en oppblomstring av kabaretteater på mindre scener og i kafeer. Det har blitt spilt vekselvis musikaler og farser på Chateau Neuf og revyer og show på Dizzie Show Teater (tidl. Humla) i Oslo. Storsatsninger med etablering av nye private scener på Aker Brygge (Bryggeteateret) og Victoria Teater var imidlertid mindre vellykkede. I årene rundt 1990 var det en oppblomstring av private scener i Fredrikstad.
Amatørteatervirksomheten rundt i landet er i stadig vekst, og omfatter både lokale teaterlag og de stadig flere amatørrevyene knyttet både til skoler og til lokalsamfunn. Fra 1987 har Norsk Revyfestival på Høylandet i Nord-Trøndelag vært en viktig inspirasjonskilde.
Teatre i norge
Institusjonsteatre med full statsfinansiering
| Etablert | ||
| Den Nationale Scene | Bergen | 1876 |
| Nationaltheatret1 | Oslo | 1899 |
| Det Norske Teater | Oslo | 1913 |
| Riksteatret | Oslo/riksdekkende | 1948 |
| Den Norske Opera | Oslo | 1958 |
| Beaivváš Sámi Teahter | Kautokeino | 1987 |
Institusjonsteatre med delt finansiering stat/fylkeskommune
| Etablert | ||
| Trøndelag Teater | Trondheim | 1936 |
| Rogaland Teater | Stavanger | 1947 |
| Oslo Nye Teater2 | Oslo | 1959 |
| Hålogaland Teater | Tromsø | 1971 |
| Teatret Vårt | Molde | 1972 |
| Teater Ibsen3 | Skien | 1975 |
| Sogn og Fjordane Teater | Førde | 1977 |
| Nordland Teater | Mo i Rana | 1979 |
| Haugesund Teater | Haugesund | 1986 |
| Hedmark Teater | Hamar | 1987 |
| Hordaland Teater | Stend | 1988 |
| Nye Carte Blanche | Bergen | 1989 |
| Agder Teater | Kristiansand | 1991 |
Private scener og faste scener for frie grupper
| Etablert | ||
| Chat Noir | Oslo | 1912 |
| Edderkoppen Teater4 | Oslo | 1942 |
| Det Åpne Teater | Oslo | 1983 |
| Chateau Neuf | Oslo | 1983 |
| Black Box | Oslo | 1985 |
| Dizzie Show Teater5 | Oslo | 1990 |
| Victoria Teater | Oslo | 1990 |
| Teaterhuset Avant Garden | Trondheim | 1993 |
| Teatergarasjen | Bergen | 1990 |
Riksdekkende mediateater
| Etablert | ||
| Radioteateret (NRK) | Oslo | 1927 |
| Dramaavdelingen (NRK)6 | Oslo | 1991 |
1) Innbefatter Torshovteatret
2) Innbefatter Centralteatret
3) Tidligere Telemark Teater (1975–90)
4) Som ABC-teatret 1967–2003
5) Tidligere Humla
6) Avløste Fjernsynsteateret (1960–91)
Et utvalg norske scenekunstnere
Regissører
| Thora Hansson | 1848–1917 |
| Bjørn Bjørnson | 1859–1942 |
| Hulda Garborg | 1862–1934 |
| Halfdan Christensen | 1873–1950 |
| Agnes Mowinckel | 1875–1963 |
| Johanne Dybwad | 1876–1950 |
| Hans Jacob Nilsen | 1897–1957 |
| Olav Dalgard | 1898–1980 |
| Knut Hergel | 1899–1982 |
| Tormod Skagestad | 1920–1997 |
| Arild Brinchmann | 1922–1986 |
| Bjørn Endreson | 1922–1998 |
| Edith Roger | 1922– |
| Tore Breda Thoresen | 1923– |
| Barthold Halle | 1925– |
| Kirsten Sørlie | 1926– |
| Magne Bleness | 1933–1992 |
| Pål Løkkeberg | 1934–1998 |
| Per Bronken | 1935–2002 |
| Janken Varden | 1938– |
| Svein Scharffenberg | 1939– |
| Sverre Udnæs | 1939–1982 |
| Kjetil Bang-Hansen | 1940– |
| Runar Borge | 1940– |
| Sven Henning | 1940– |
| Terje Mærli | 1940– |
| Stein Winge | 1940– |
| Otto Homlung | 1943– |
| Bentein Baardson | 1946– |
| Svein Sturla Hungnes | 1946– |
| Wayne McKnight | 1948– |
| Carl Jørgen Kiønig | 1949– |
| Bjørn Sæter | 1950– |
| Catrine Telle | 1953– |
| Pål Øverland | 1956– |
| Siri Senje | 1957– |
| Marit Moum Aune | 1964– |
| Tyra Tønnessen | 1967– |
| Yngve Sundvor | 1968– |
| Runar Hodne | 1970– |
| Alexander Mørk-Eidem | 1971– |
Skuespillere
| Sofie Parelius | 1823–1902 |
| Johannes Brun | 1832–1890 |
| Laura Gundersen | 1832–1898 |
| Henrik Klausen | 1844–1907 |
| Johanne Juell | 1847–1882 |
| Sofie Reimers | 1853–1932 |
| Alma Fahlstrøm | 1863–1946 |
| Ragna Wettergreen | 1864–1958 |
| Johan Fahlstrøm | 1867–1938 |
| Egil Eide | 1868–1946 |
| Hauk Aabel | 1869–1961 |
| Bokken Lasson | 1871–1970 |
| Gyda Christensen | 1872–1964 |
| David Knudsen | 1875–1952 |
| Agnes Mowinckel | 1875–1963 |
| Johanne Dybwad | 1876–1950 |
| Ingolf Schanke | 1877–1954 |
| August Oddvar | 1877–1964 |
| Harriet Bosse | 1878–1961 |
| Joachim Holst-Jensen | 1880–1963 |
| Edvard Drabløs | 1883–1976 |
| Henny Skjønberg | 1886–1973 |
| Lars Tvinde | 1886–1973 |
| Victor Bernau | 1890–1939 |
| Gerda Ring | 1891–1999 |
| Egil Hjort-Jenssen | 1893–1969 |
| Olafr Havrevold | 1895–1952 |
| Gerd Grieg | 1895–1988 |
| Alfred Maurstad | 1896–1967 |
| Einar Sissener | 1897–1968 |
| Lalla Carlsen | 1898–1967 |
| Ola Isene | 1898–1973 |
| Einar Rose | 1898–1979 |
| Lillebil Ibsen | 1899–1989 |
| Guri Stormoen | 1901–1974 |
| Tore Segelcke | 1901–1979 |
| Tordis Maurstad | 1901–1997 |
| Per Aabel | 1902–1999 |
| Aase Bye | 1904–1991 |
| Ella Hval | 1904–1994 |
| Randi Lindtner Næss | 1905– |
| Hans Stormoen | 1906–1979 |
| Astrid Sommer | 1906–1990 |
| Kirsten Heiberg | 1907–1976 |
| Norma Balean | 1907–1989 |
| Tutta Rolf | 1907–1994 |
| Bjarne Andersen | 1909–1982 |
| Georg Løkkeberg | 1909–1986 |
| Rønnaug Alten | 1910–2001 |
| Else Heiberg | 1910–1972 |
| Claes Gill | 1910–1973 |
| Leif Juster | 1910–1995 |
| Ragnhild Michelsen | 1911–2000 |
| Harald Heide Steen | 1911–1980 |
| Arvid Nilssen | 1913–1976 |
| Sonja Wigert | 1913–1980 |
| Kari Diesen | 1914–1987 |
| Jack Fjeldstad | 1915–2000 |
| Henki Kolstad | 1915– |
| Knut Wigert | 1916– |
| Wenche Foss | 1917– |
| Lothar Lindtner | 1917–2005 |
| Gisle Straume | 1917–1988 |
| Rolf Berntzen | 1918–2005 |
| Rolf Søder | 1918–1998 |
| Carsten Byhring | 1918–1990 |
| Sverre Hansen | 1919–1995 |
| Arve Opsahl | 1921– |
| Lars Nordrum | 1921–1973 |
| Eilif Armand | 1921–1993 |
| Liv Strømsted Dommersnes | 1922– |
| Aud Schønemann | 1922– |
| Lasse Kolstad | 1922– |
| Sossen Krogh | 1923– |
| Inger Jacobsen | 1923–1996 |
| Grete Nordrå | 1924– |
| Espen Skjønberg | 1924– |
| Toralv Maurstad | 1926– |
| Ingerid Vardund | 1927– |
| Bab Christensen | 1928– |
| Mona Hofland | 1929– |
| Sølvi Wang | 1929– |
| Elsa Lystad | 1930– |
| Rut Tellefsen | 1930– |
| Elisabeth Granneman | 1930–1992 |
| Inger Marie Andersen | 1930–1995 |
| Tom Tellefsen | 1931– |
| Rolf Just Nilsen | 1931–1981 |
| Henny Moan | 1936– |
| Rolv Wesenlund | 1936– |
| Kari Simonsen | 1937– |
| Liv Ullmann | 1938– |
| Lise Fjeldstad | 1939– |
| Monna Tandberg | 1939– |
| Svein Erik Brodal | 1939– |
| Jon Eikemo | 1939– |
| Harald Heide Steen jr. | 1939– |
| Per Jansen | 1941– |
| Ståle Bjørnhaug | 1942– |
| Frode Rasmussen | 1943– |
| Jorunn Kjellsby | 1944– |
| Nils Ole Oftebro | 1944– |
| Sverre Anker Ousdal | 1944– |
| Britt Langlie | 1945– |
| Anne Marie Ottersen | 1945– |
| Katja Medbøe | 1945–1996 |
| Anne Marit Jacobsen | 1946– |
| Helle Ottesen | 1946– |
| Bentein Baardson | 1946– |
| Svein Sturla Hungnes | 1946– |
| Helge Jordal | 1946– |
| Grethe Kausland | 1947– |
| Wenche Myhre | 1947– |
| Bjørn Floberg | 1947– |
| Bjørn Sundquist | 1948– |
| Frøydis Armand | 1949– |
| Sally Nilsson | 1949– |
| Øivind Blunck | 1950– |
| Jan Grønli | 1950– |
| Bjørn Skagestad | 1950– |
| Terje Strømdahl | 1952– |
| Brit Elisabeth Haagensli | 1953– |
| Svein Tindberg | 1953– |
| Kjersti Holmen | 1956– |
| Anne Krigsvoll | 1957– |
| Sven Nordin | 1957– |
| Kim Haugen | 1958– |
| Johannes Joner | 1958– |
| Hildegunn Riise | 1958– |
| Lasse Kolsrud | 1959– |
| Dennis Storhøi | 1960– |
| Mia Gundersen | 1961– |
| Guri Johnson | 1961– |
| Gisken Armand | 1962– |
| Geir Kvarme | 1963– |
| Henrik Mestad | 1964– |
| Anneke von der Lippe | 1964– |
| Paul-Ottar Haga | 1965– |
| Marit Andreassen | 1966– |
| Gjertrud Jynge | 1966– |
| Yngve Gåsøy | 1968– |
| Bjarte Hjelmeland | 1970– |
| Mads Ousdal | 1970– |
| Laila Goody | 1971– |
| Trond Espen Seim | 1971– |
| Kristoffer Joner | 1972– |
| Kåre Conradi | 1972– |
| Andrea Bræin Hovig | 1973– |
| Maria Bonnevie | 1973– |
| Herborg Kråkevik | 1973– |
| Ane Dahl Torp | 1975– |
| Aksel Hennie | 1975– |
| Heidi Gjermundsen Broch | 1975– |
| Anders Baasmo Christiansen | 1976– |