Teaterhistorikere har vært opptatt av når Norge fikk sitt første profesjonelle teater. Var det Nürenbachs forsøk i 1771, Strömbergs teater i 1827, eller Christiania Theater i 1837? Strengt tatt var all offentlig teatervirksomhet (med unntak av de «offentlige» forestillingene i regi av de dramatiske selskapene) profesjonell i ordets mest selvfølgelige betydning: annonserte teaterforestillinger, tilgjengelig for inngangspenger, utført av folk som hadde valgt teatret som levevei – tilreisende eller fastboende. Helt fram til omkring 1850 var det knapt noen som omtalte teater som profesjonelt eller ikke i den norske teaterdebatten; det overordnede temaet var muligheten for et offentlig teater. Det var innforstått at dette offentlige teatret var profesjonell virksomhet, selv om en ikke brukte denne betegnelsen.
En grunn til at en ikke brukte et profesjonalitetsbegrep mer i tråd med det som er blitt vanlig seinere, med vekt på yrkesskikkelighet og teknisk/kunstnerisk dyktighet, var nok at kjernepersonalet, skuespillerne, i svært liten grad hadde den ønskede erfaringen. Det meste av teaterkritikken fra omkring 1820 (da debatten rundt behovet for norske, offentlige teatre skjøt fart) handlet om de norske «subjektenes» dannelse, hvilket i stor grad handlet om den «Kantethed og Haardhed» som preget det norske talemålet, særlig der skuespillerne var fra Østlandet eller Trøndelag. Som det het hos kritikeren Theodor Christian Bernhoft: «... Oplandet og hele Norge nordenfor Dovre [var] anseet som det Galilea, hvorfra intet Godt kan komme, naar det gjælder Skuespilkunst».
Bergensmålet sto likevel i en særstilling på grunn av sin bløtere karakter, hvorfor det i mange tiår fungerte som et slags ideal for scenespråket når det danske skulle erstattes. Dette forklarer nok hvorfor språkstriden i Bergen ikke nådde samme høyder som i hovedstaden, hvor en utkjempet kamper på flere arenaer mellom «danomaner» og norskhetsforkjempere.
Konflikten mellom dansk og norsk på scenen var altså først og fremst et tema i hovedstadspressen og rundt hovedstadens teatre, men det var også i Christiania, hvor den kulturelle eliten satte dagsorden, at opprettholdelsen av et offentlig teater ble avhengig av danske skuespillere med et, for denne eliten, akseptabelt scenespråk. Den nødvendige reaksjonen på denne situasjonen var blant annet å opprette sceneskoler (det gjorde blant annet Strömberg), men det er betegnende at innholdet i denne undervisningen i stor grad var skolefag og andre regulære dannelsesemner – i liten grad sceniske disipliner.
Sett på bakgrunn av de regionale forskjellene, er det ikke overraskende at en i Trondheim, hvor språkdebatten ikke var så tilspisset, allerede i 1803 kunne etablere et offentlig (det vil si profesjonelt) teater med innfødte (og danske) skuespillere. Men dette var også så tidlig i hundreåret at det var få som så byens Det offentlige Theater som et grunnlag for et nasjonalt teater i klar mening.
Samtidas kulturelt betingede nedvurdering av teaterinteresserte håndverkere og andre med manglende dannelse er i ettertid blitt til et spørsmål om manglende profesjonalitet. Det offentlige teatret i Trondheim og andre offentlige teaterforsøk (blant annet Andreas Poulsens teater i Drammen mellom 1800/1801 og 1819) er stort sett karakterisert som nettopp håndverkerteatre og «halvprofesjonelle» uten interesse for dannelsen av et norsk teater – i motsetning til Strömbergs teater.
Det er et faktum at Strömbergs teater, institusjonelt sett, forberedte grunnlaget for et nasjonalt teater i hovedstaden. Det er også et faktum at Strömbergs ettårige teaterentreprise nettopp ikke kunne skilte med skuespillerprestasjoner som overgikk andre samtidige teatre. Den velvillige Henrik Anker Bjerregaard påpekte om ensemblet at «... det [var] jo naturligt, at de første skuespillere i begyndelsen blot skulde betragtes som dilettanter, der ganske uforberedt traadte op». Om noen bidro til ensemblets profesjonalitet var det jo blant annet Ericha Kolstad, vel den første norske skuespillerinne vi kjenner ved navn, som hadde debutert på Det offentlige Theater i Trondheim. Men både i samtida og i ettertid har teatrets forankring i hovedstadens kulturelle og politiske elite telt mye mer enn manglende profesjonalitet. Strömbergs teater og dets etterfølgere Christiania offentlige Theater og Christiania Theater ble sentrale i hovedstadens bestrebelser for et nasjonalt teater.
Kommentarer (1)
skrev Sverre Bentzen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.