Gråhundens utvikling etter andre verdenskrig var preget av tyngre og noe mer kvadratiske hunder enn tidligere. Fronten ble bredere og vinklene i ekstremitetene svakere enn ønskelig. Jaktlige egenskaper kom i skyggen av eksteriørmessige kvaliteter. Gemyttet var heller ikke alltid slik man ønsket. Utviklingen var annerledes i Sverige og Finland. Mens man i Norge beholdt og forsterket rasekarakter og eksteriør delvis på bekostning av jaktegenskaper, vektla man i nabolandene det jaktlige så sterkt at rasestandarden kom i bakgrunnen.
Den funksjonelle typen holdt på å forsvinne i 1970-årene. Det var nødvendig med lettere hunder med god fysikk for effektivt søk. Typen måtte bli noe lettere og bedre vinklet, smalere i fronten, og med mindre kroppsmasse.
Norske oppdrettere kjøpte derfor inn svenske og finske hunder. Disse blodslinjene preger fremdeles avl på rasen. Dette er blodslinjer som spesielt finnene importerte fra Norge i 1950- og 1960-tallet.
Sett fra et nytteperspektiv kan det synes som om noen av eksteriørkravene til rasen er løsrevet fra det bruksmessige. Kroppsform, størrelse og pelskvalitet har betydning for dugeligheten som jakthund. Vi ønsker jo anatomisk funksjonelle hunder gjennom eksteriørbedømmelsen. Mange av disse kravene har likevel en historisk bakgrunn, som for eksempel fargen.
De norske «dyrehundene» hadde krevende oppgaver. De skulle bevege seg effektivt i all slags terreng og vær, arbeide alene langt fra fører og på egen hånd ta alle avgjørelser under jakt. Til dette trengte hundene spesielle egenskaper.
Likevel forsøkte man å lage «elgharehunder», en blanding av støvere og harehunder, som kunne jakte alt slags vilt. Forsøkene mislyktes, for støverens og dyrehundens arbeidsmåter var helt forskjellige.
Gjennom å bevare den gamle elghundtypen motvirket man bastardisering som ville ha forringet elghundens mentale bruksegenskaper. Etter midten av 1800-tallet og ut over 1900-tallet kom det flere raser til Norge. Schæferhunden var en av dem. Man ønsket ikke bastardisering som kunne ødelegge den gamle arbeidshunden, som nå var nasjonalsymbol. Fargekravet i standarden kan ved første øyekast synes unødig, ettersom det ikke skulle bety noe for hunden som arbeidsredskap. Dersom for eksempel brunlig farge eller andre eksteriørtrekk skulle kommet fra harehund eller schæferhund, så kunne det trekke med seg uønskede mentale egenskaper. Standard for norsk elghund, grå er derfor utarbeidet for å ta vare på ikke bare utseendet til en funksjonell elghund, men også bruksegenskaper.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.