sannsynlighetsfordeling (jfr. fordeling) meget brukt i matematisk statistikk (statistisk metodelære), dels fordi visse typer av observerte data med god tilnærmelse er normalfordelt, og dels fordi normalfordelingen opptrer som grensefordeling for en rekke andre typer av fordelinger. Den ble funnet av De Moivre som grenseform for binomisk fordeling (1733) og på ny av Gauss (1809) og av Laplace (ca. 1783) i studiet av målefeil. Betegnelsen normalfordeling ble antagelig først introdusert av Charles S. Pierce i 1873, men ble vanlig å bruke først etter 1900.
For en normalt fordelt variabel x er sannsynligheten for at en x-verdi mindre enn et tall k skal forekomme lik integralet
der μ og σ er parametre som angir henholdsvis teoretisk gjennomsnitt og teoretisk standardavvik for x, mens e er grunntallet for de naturlige logaritmer og π = 3,14159.