nordgermanske språk, språk som snakkes i de nordiske landene som hører til den germanske grenen av de indoeuropeiske språkene. Etter sitt innbyrdes slektskap blir de nordiske språk inndelt i østnordisk, som omfatter dansk og svensk (med finlandssvensk) og vestnordisk, som omfatter norsk (med skriftspråkvariantene bokmål og nynorsk), islandsk og færøysk, som til sammen teller om lag 18 mill. mennesker.
Den eldste form av nordiske språk kalles urnordisk, et fellesspråk med visse dialektskiller. Overgangen til særskilte nasjonalspråk skjedde i løpet av vikingtiden, da de nordiske nasjonalstatene ble dannet. På samme tid fikk nordiske språk gjennom vikingtog, handel og kolonisering utbredelse i nordsjølandene (Irland, Skottland med øyene i nord, England, Normandie i Frankrike), til dels under navnet «dansk tunge», og langs østersjøkysten og i Russland (Kiev, Novgorod). Fra Grønland ble enkelte kyststrøk på det nordamerikanske kontinent bebygd.
Med unntak av Island og Færøyene, og norn på Orknøyene og Shetland, varte ikke denne innflytelsen ut over middelalderen. Men den kan studeres i stedsnavn og i lånord, særlig i engelsk; f.eks. er law (lov) av nordisk opphav. På 1800- og 1900-tallet var nordiske språk i utstrakt bruk blant nordiske emigranter, særlig i USA, men gikk der sterkt tilbake i forbindelse med en patriotisk bølge omkring den første verdenskrig.
Blant viktige trekk som skiller de nordiske språk fra andre germanske språk, er s-bøyning av verb (eldre -sk, -st, det siste ennå i nynorsk) for å betegne passiv eller refleksiv, sjeldnere resiprok (f.eks. møtes) og deponens (f.eks. ferdes), videre etterhengt artikkel i substantiver, og en sterkere gjennomføring av forskjellige omlydsfenomener.
Nordisk rettskrivning
Tanken om en nordisk rettskrivning var et utslag av skandinavismen på 1800-tallet. I 1869 ble det holdt et nordisk rettskrivningsmøte i Stockholm, der språkfolk, skolefolk og forfattere drøftet mulige reformer som kunne fjerne unødige forskjeller mellom dansk, norsk og svensk. På møtet deltok Henrik Ibsen, Knud Knudsen og Jacob Løkke fra Norge. Møtet vedtok flere endringer som bl.a. Bjørnson og Ibsen tok i bruk. Siden er flere av dem tatt opp i offisiell rettskrivning, f.eks. å for aa.
Allerede Ivar Aasen jevnførte norsk ordforråd med svensk og stilte opp mange eksempler på et fellesskap som han tok et visst hensyn til i arbeidet med å utforme landsmålet. Før ham hadde Henrik Wergeland vært inne på det samme, og tatt opp enkelte svenske ord som han fant uttrykksfulle. I mellomkrigstiden tok foreningene Norden opp tanken om nordisk språksamarbeid.