no

No er den gammeljapanske lyriske dramaformen som ble utviklet i 1400-tallets hoffmiljø under shogunens beskyttelse.

No-stykkene deles i hovedgruppene mugen-no (drømme- og fantasispill) og genzai-no (realistiske og historiske stykker). Temaet er hentet fra kinesiske klassikere, japansk mytologi, buddhistiske legender, sagn og historie. Det finnes ca. 1700 originalmanuskripter fra 1400- til 1600-tallet; av dem er ca. 240 gått inn i det faste repertoaret hos de fem forskjellige no-skoler i dagens Japan. Enkelte moderne forfattere skaper nye no-stykker som kalles gendai-no.

No-teaterets maksimalt stiliserte scene krever det ytterste av publikums fantasi. Samtidig forlanges det at publikum skal forstå hver eneste symbolske bevegelse, hver tone og rytme i musikken, og den unisone sang og resitasjon som forklarer handlingen. Teaterets konvensjoner føres tilbake til Zeami (1363–1443), som regnes som no-teaterets far. Scenen (firkantet og ca. 1 m høy) er skutt frem i salen slik at publikum omgir den på tre kanter. Fra bakre del av scenen går det en korridor med et lavt rekkverk til venstre hjørne av salen. På gulvet langs scenekantene og korridorene er det et bed av hvit sand som skiller scenen fra publikum. I sanden foran korridoren er det plantet tre små furutrær og på veggen i bakgrunnen er det malt en gammel kjempefuru. Under gulvet henges noen resonanskasser av steintøy.

Som regel sitter fem musikere, en fløytist og fire trommeslagere i bakgrunnen. Ytterst til høyre sitter et kor som skal synge og resitere med eller uten musikk. Når hovedrolleinnehaverne illuderer gamle menn, kvinner, sinnsforvirrede og demoner, bruker de tradisjonsrike og uttrykksfulle no-masker. Maskene blir brukt sammen med praktfulle brokadedrakter. I større byer i Japan finnes det no-teatre som besøkes av no-skuespillergrupper opptil flere ganger om året.