trosbekjennelse fra oldkirken som brukes ved dåpshandlinger i den ortodokse kirke og i dens gudstjeneste, og som synges eller leses ved messen i den katolske kirke og ved nattverdgudstjenesten i den anglikanske kirke. Den nikenske trosbekjennelse er kristenhetens mest universelt anerkjente trosbekjennelse. Navnet skyldes tradisjonen, som går ut på at den ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea 325 og på ny av kirkemøtet i Konstantinopel 381.
Historikk
Den nikenske trosbekjennelsen trengte fra midten av 400-tallet igjennom i den østlige kirken og fikk snart etter den ledende stilling også i vest. Her føyde man etter en tid inn et nytt ledd i artikkelen om Den hellige ånd, at den «utgår fra Faderen og Sønnen» (filioque), noe som fremkalte rivninger mellom østkirken og vestkirken.
I den norske kirke
I den norske kirke hører den til bekjennelsesskriftene. I høymessen ble den lenge sunget i versifisert oversettelse (Landstads reviderte nr. 32, Nynorsk Salmebok nr. 22), men ble i 1889 avløst av den apostoliske trosbekjennelse. Prøveordningen for høymessen av 1969 gav adgang til å lese eller synge den nikenske trosbekjennelse, men Ny høymesseliturgi av 1977 tillater den bare brukt «ved særlige anledninger». Tekst med oversettelse i A. Brunvoll: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter (1974).