planteslekt i neslefamilien. Motsatte, grovtaggede blad og grønne, uanselige blomster i knippe fra bladhjørnene. Stengel og blad har brennhår som sprøyter ut en giftig væske når den skjøre, glassaktige spissen brytes av. Ca. 50 arter, derav to i Norge: stornesle, U. dioica, med særskilte hann- og hunnplanter, flerårig og med opprette blomsterstander, og smånesle, U. urens, lysegrønn, ettårig ugressplante med eggrunde blad, hann- og hunnblomster på samme plante i hengende blomstersamlinger. Mens stornesle er vanlig over hele landet, finnes smånesle mest i gartnerier og kjøkkenhager. Begge krever sterkt nitrogenholdig jord og finnes derfor gjerne ved uthus, stornesle også på ulendte steder i utmark og under hellere, der sauer og geiter holder til. Den har meget seig og sterk bast.
Unge skudd og blad av stornesle blir brukt til neslekål og neslesuppe. Den ble i folkemedisinen brukt som middel mot revmatisme. De syke kroppsdelene ble gnidd med blad. De underjordiske stenglene har vært brukt til gulfarging. De tynne, sterke bastfibrene ble i eldre tid anvendt til fremstilling av nettelduk, lette halstørklær og til armbesetninger.
Smånesle er kjent fra langt tilbake i historien. Albertus Magnus (1192–1280) oppgir at den brenner sterkere enn stornesle. Fruktene av smånesle er funnet i Osebergskipet.
I folkemedisinen var neslen kjent som et middel mot mange sykdommer. I Hardanger ble avkoket brukt mot utvendig kløe og hundebitt, rota mot tannverk, og pulverisert til strøpulver på sår. Innvendig ble avkoket tatt for brystverk, astma, hoste og flere sykdommer.