Faktaboks

nederlandsk
Språkkoder
nl, nld, dut (NL, NLD, DUT)
ISO-639:3
nld
Nederlandsk i Europa
Områder der nederlandsk er majoritetsspråk (mørk blå) og minoritetsspråk (lys blå).
Nederlandsk i Europa
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Nederlandsk i verden
Nederlandsk er offisielt språk i Nederland (inkludert Nederlandsk Karibia), Belgia og Surinam. Nederlandsk er ikke offisielt språk i Indonesia, men mange kjenner språket som følge av at Indonesia var del av den nederlandske kolonien Nederlandsk Østindia.
Nederlandsk i verden
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Nederlandsk er et språk som hører til de germanske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Sammen med tysk, engelsk og frisisk utgjør nederlandsk den vestgermanske språkgruppen.

Utbredelse

Det nederlandske språkområdet omfatter foruten Nederland også den nordlige og vestlige delen av Belgia og Fransk-Flandern mellom Dunkerque og Lille.

Språket tales av ca. 24 mill. mennesker.

Mot sør er området avgrenset av en temmelig skarp nederlandsk-fransk språkgrense (se Belgia, språk). Mot nordøst går dialektene over i det nært beslektede nedertysk, som tales i provinsene Overijssel, Drenthe og Groningen, og frisisk. Mot sørøst går dialektene over i den nært beslektede tyske dialekten ripuarisk.

Utenfor Europa er nederlandsk offisielt språk i Surinam og i de De nederlandske Antillene. I Sør-Afrika har nederlandsk blant boerne utviklet seg til et selvstendig språk, afrikaans.

Språklige særtrekk

Det nederlandske språket har sammenlignet med tysk et sterkt forenklet bøyningssystem.

I lydsystemet er det imidlertid mer konservativt enn tysk og mangler den høytyske lydforskyvningen: nederlandsk tijd, paard, eten, aap for tysk Zeit, Pferd, essen, Affe.

Konsonanten g er bevart som stemt frikativ (i de nordnederlandske dialekter ustemt frikativ x, som i tysk ach: tysk [gu:t], nederlandsk [xu:t]).

Språket har holdt seg temmelig stabilt, og dramaer fra 1300-tallet behøver ikke moderniseres for å forstås fra scenen.

På grunn av det nære naboskapet til fransk opp gjennom århundrene har nederlandsk tatt opp mange franske lånord, f.eks. krant, kleur, klant (av fr. courant, couleur, client) og fått mange analogidannelser, f.eks. parlamentets navn Staten-Generaal (av fr. les états generaux) og tiltaleformene mijnheer, mevrouw (av fransk monsieur, madame).

Uttale

Nederlandsk har et temmelig konsekvent forhold mellom ortografi og uttale, regler som i prinsippet går helt tilbake til språkets eldste overleverte former.

En enkeltvokal er lang i åpen, men kort i lukket stavelse, f.eks. kopen 'kjøpe', overfor kop 'kopp', flertall koppen. Lang vokal i lukket stavelse angis med dobbelt vokal, f.eks. ik koop 'jeg kjøper'. Lang i skrives ie; eu er tegnet for ø og oe uttales som i norsk lukket o i bok, nederlandsk boek. Den gammelgermanske u-lyden ble likesom i fransk palatalisert allerede før det eldste overleverte skriftspråk og uttales omtrent som den østnorske u i uke, med en liten tilnærming til y i lang og til ø i kort stavelse.

Historisk utvikling

På 1600-tallet, under påvirkning av brabantsk dialekt, fikk nederlandsk diftongering av lang i og lang u, og de gamle tegnene for disse i lukket stavelse, nemlig ij og ui, er bevart som tegn for de nye diftonger, uttalt ei og œu; sch i fremlyd uttales s-x, mens uttalen i utlyd er s; f.eks. schip 'skip' uttales s-x-ip, mens bynavnet 's Hertogenbosch uttales -båss.

Normen for det talte språket var på 1500-tallet bestemt av høyere kretsers talespråk i brabantske byer (Brussel, Antwerpen, Leuven), og ennå på midten av 1600-tallet var dette bestemmende for dannet tale også i hollandske byer. Siden ble det talte språket mer hollandsk preget, og denne nye normen er igjen blitt bestemmende for uttalen i nederlandsk i Belgia.

Imidlertid er det en viss forskjell mellom nordnederlandsk (nord for RhinMaas-vassdragets utløp) og sørnederlandsk (sør for dette og i Belgia). I nordnederlandsk er det en tendens til å gi de stemte spiranter z, v, g den samme uttale som de tilsvarende ustemte s, f, ch (muligens en virkning av batavisk-frisisk substrat). Særlig gjelder dette lyden g, og da artikuleringen i nordnederlandsk gjennomgående ligger lenger bak i munnhulen enn i sørnederlandsk, får nordnederlandsk ofte et noe hardt og gutturalt preg i forhold til det bløtere og mer melodiøse sørnederlandsk. En annen forskjell er at skillet mellom hun- og hankjønnsord (begge med bestemt artikkel de) fremdeles er fullt levende i sørnederlandsk, men ikke i nordnederlandsk – en forskjell som merkes ved bruken av pronomener.

Historikk

Nederlandsk bygger på nederfrankiske dialekter. Da det ikke har deltatt i den høytyske lydforskyvning (se tysk), kan det sies å være den direkte fortsettelsen av de gamle frankeres språk og ligger av samme grunn nærmere de øvrige germanske språkene, anglo-frisisk og nordisk, enn tysk.

Hoveddialektene av frankisk opprinnelse er flamsk, brabantsk, hollandsk og limburgsk. Frankerne besatte i folkevandringstiden området sør for Rhin–Maas-deltaet og ekspanderte senere nordover, hvor det i Zeeland, Holland og Utrecht taltes bataviske og frisiske dialekter. Frankiseringen stanset på et tidlig tidspunkt ved de nåværende dialektgrenser i nordøst. Langs kysten, helt ned til Dunkerque, bærer folkespråket tydelig preg av såkalte «ingveonske» innslag (også tilskrevet frisisk substrat), som f.eks. bortfall av n foran frikativ, f.eks.: uze og uize istedenfor de offisielle former ons og onze (vårt, vår(e)), og i stedsnavn som Muiden og Diksmuide istedenfor de mer østlige former -mond(e), (Roermond, Dendermonde).

Det er sannsynlig at det på grunnlag av sørøstlige dialekter (limburgsk) dannet seg et litterært språk allerede i karolingertiden. Karl den store residerte i Nijmegen og Aachen og forordnet opptegnelse av folkesanger. Fra karolingertiden er det bevart oversettelser av bibelske salmer på gammelnederlandsk, og det er sannsynligvis i denne skrifttradisjonen man må se den eldste overleverte nederlandske litteratur fra siste halvdel av 1100-tallet av Heinric van Veldeke og noen ikke navngitte diktere.

Dette østnederlandske litteraturspråket (limburgsk) har imidlertid bidratt lite til det nåværende kulturspråkets utvikling. Dette kan spores tilbake til ca. 1200 i grevskapet Flandern (Gent, Brugge), som innenfor sine daværende grenser også huset viktige franske kultursentre (Arras, Lille).

I senmiddelalderen kom hertugdømmet Brabant (Brussel, Antwerpen) til å spille en viktig rolle i utviklingen, og etter at landet ble delt under oppstanden mot Filip 2s spanske regime og kultursenteret forskjøv seg nordover, ble det fra 1600-tallet av stadig større hollandsk innflytelse. Den eldre flamsk-brabantske skrifttradisjonen er imidlertid fremdeles merkbar i moderne nederlandsk. Særlig i høyere stil forekommer flamske former.

I 1980 ble avtalen om Den nederlandske språkunion (Nederlandse Taalunie) inngått mellom Nederland og delstaten Flandern i Belgia. Unionen finansieres av de to land og har sitt sekretariat i Haag. Unionen skal arbeide for felles pleie av det nederlandske språk. Den har f.eks. avgjørende myndighet i rettskrivningsspørsmål, fagterminologi osv. og skal også fremme kjennskapet til nederlandsk språk og litteratur i verden for øvrig, f.eks. ved finansiell og annen støtte til undervisning i nederlandsk ved utenlandske universiteter.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg