nedbør

Nedbør, vann i flytende eller fast form som faller til jordoverflaten. Mens skydråpene har typisk tverrmål 1/100 mm og fallhastighet på 1 cm i sekundet, har regn, snø og hagl en fallhastighet i forhold til luften på 1–10 m per sekund. Det er ingen skarp grense mellom skyer og nedbør; yr (duskregn), som består av mange meget små dråper med liten fallhastighet, kan sies å være en mellomting.

Årsak, dannelsesprosesser

Nedbør dannes i forholdsvis vannrike skyer med stor vertikal utstrekning, og der det er oppgående luftstrømmer av en viss styrke. Når luft stiger til værs, utsettes den for adiabatisk avkjøling som skyldes ekspansjon på grunn av trykkfallet med høyden. I skyfri luft blir temperaturfallet 1 °C per 100 m stigning, i skyområdene ½–1 °C per 100 m.

På losiden av fjell, i forbindelse med fronter og lavtrykk, finnes utbredte skysystemer med nedbør. Den oppgående bevegelse er gjerne 0,1–1,0 m/s, og det blir moderat, men utbredt nedbør. I ustabile luftmasser, f.eks. over land på varme sommerdager, oppstår det avvekslende opp- og nedgående strømmer som søker å gjenopprette likevekten. I oppgående strømmer (konveksjon) kan det dannes bygeskyer (cumulonimbus) av stor vertikal utstrekning og med vertikalhastigheter 1–10 m/s. Dette gir bygenedbør.

Ved horisontal strømning av luft fra varmere mot kaldere områder (f.eks. fra Norskehavet inn over Polhavet) blir det storstilt, men ikke særlig rask avkjøling av tykke luftlag. Det blir riktignok lett, men ofte langvarig nedbør over et større område.

Utløsing av nedbør henger sammen med at et relativt lite antall skypartikler begynner å vokse sterkere enn andre, og at flere mindre partikler smelter sammen til større. På våre breddegrader spiller iskrystalleffekten en viktig rolle. Når temperaturen i skyregionen er under 0 °C, vil det i tillegg til de underkjølte skydråpene opptre et visst antall iskrystaller eller snøstjerner. Antallet blir større jo lavere temperaturen er. Disse ispartiklene vil vokse raskere enn vanndråpene fordi metningstrykket over underkjølt vann er større enn over is og snø med samme temperatur. Vanndråpene kan fordampe mens snøstjernene vokser. Økende fallhastighet fører til kollisjon og oppsamling av skydråper og ispartikler. Det faller snø som eventuelt smelter til regn nærmere jordoverflaten hvis temperaturen er over 0 °C. Tallrike observasjoner fra våre breddegrader viser at nedbør av noen intensitet først kommer i stand når temperaturen i den øvre skyregion blir så lav som –5 til –10 °C, og det samtidig er en relativt vannrik sky som kan «mate» de fallende snøstjernene.

Fallhastighet

I forbindelse med sterke, men begrensede oppgående luftstrømmer, dannes forskjellige typer hagl der rask avsetning og frysing av skydråper spiller en avgjørende rolle. De største hagl, ishagl, dannes ved at regndråper føres til værs av sterke oppgående strømmer og fryser fast omkring iskjerner. Fallhastigheten for snøfiller er gjerne 1–2 m/s, mens den for hagl med tverrmål ca. 5 mm er ca. 10 m/s. De største ishagl kan få tverrmål over 10 cm og fallhastighet over 50 m/s. Regndråper har en fallhastighet i forhold til luften som øker med størrelsen inntil en maksimalverdi på ca. 8,5 m/s ved tverrmål ca. 5 mm. Store ishagl kan nå bakken selv i tropevarme, mens små snøstjerner smelter raskt.

Nedbør i tropiske strøk

I tropene, særlig over og nær havet, faller det ganske sterkt regn fra skyer som ikke når opp i nivåer der det er kuldegrader. Skyene må da ha en større vertikal utstrekning og et større vanninnhold enn det som er nødvendig for nedbør på nordlige breddegrader. Saltpartikler kan her virke nedbørutløsende, fordi salt er hygroskopisk slik at dråper omkring saltkjerner vil vokse sterkere enn andre. Skydråpenes ulike temperatur og elektriske ladning kan i forbindelse med vertikalbevegelser føre til sammenflytning og forsterket vekst med regn som resultat.

Se også de enkelte nedbørtypene.

Intensitet, rekorder

Nedbørintensiteten angis som millimeter vannhøyde per tidsenhet, og bestemmes av luftens innhold av vanndamp og av avkjølingshastigheten, som igjen er bestemt av de oppgående luftstrømmenes hastighet. Luftens maksimale innhold av vanndamp vil rundt regnet halveres for hver 10 °C temperaturfall. Stor nedbørintensitet er derfor avhengig av høy utgangstemperatur i den luft som mater skyene. Det snakkes med rette om tropiske regnskyll, noe som kan gi nedbørintensitet på over 30 mm per minutt; størst blir intensiteten i tropiske orkaner. Den største nedbørmengde registrert på ett døgn er 1870 mm (Cilaos, La Réunion), på én måned 9300 mm (Cherrapunji, India) og på ett år 26 461 mm (Cherrapunji).

I Norge er det på det meste målt omkring 5 mm nedbør per minutt og 230 mm per døgn (229,6 mm målt 26.11.1940 i Indre Matre i Hordaland). Årsrekord er 5546 mm, fra 1990 i Verkland i Gulen, Sogn. Det er vanlig at de mest intense bygene i Norge forekommer på Østlandet, mens de største nedbørsummene over ett døgn eller mer forekommer på Vestlandet.

Se også klima (tabell).

Geografisk fordeling

Midlere nedbør på Jorden varierer fra under 1 mm per år i enkelte ørkenstrøk, f.eks. i Atacamaørkenen i Chile, til ca. 12 000 mm per år der sørvestmonsunen løftes mot Assams fjellskråninger og på Mount Waialeale på Kauai i Hawaii. Middel for Jordens landområder anslås til 670 mm, for havområdene ca. 900 mm. I Norge varierer nedbøren mellom trolig over 4000 mm i året på enkelte brepartier på Vestlandet og ned mot 200 mm i året enkelte steder på indre Østlandet (Ottadalen). For Norge regnes ca. 1400 mm per år som middel for landets overflate.

Se også verdensdelene (kart) og de enkelte land.

Måling

Nedbørmengden bestemmes ved hjelp av nedbørmålere som samler opp regn og snø. Den angis som millimeter vannsøyle (nedbørhøyde), som er tykkelsen på det vannlag som ville dekke en horisontal flate etter at eventuell frossen nedbør var smeltet og hvis ikke noe av nedbøren rant bort eller fordampet. Dugg og rim, som ikke er nedbør i egentlig forstand, regnes også med. Se også regnmåler og snømåler.

Kjemisk sammensetning

Nedbørens kjemiske sammensetning har vært gjenstand for omfattende og systematiske studier gjennom lengre perioder. Siden skydråpene fortrinnsvis dannes ved fortetning på små partikler eller væskedråper som svever i luften, vil de normalt være mer eller mindre skitne, preget av det «fremmedstoff» som finnes i luften der skydannelsen foregår. Salt fra havet, vegetasjonsrester og vulkansk støv er eksempler på naturlige forurensningskomponenter. Støv som skriver seg fra Sahara kan prege nedbøren i Vestindia.

Kunstig forurensning er særlig knyttet til forbrenningsprosesser som tilfører atmosfæren partikler og gassarter. Mange av gassene, som f.eks. den vanlig forekommende svoveldioksid, løses i skydråpene og kan gjøre dem sure. Der nedbørutløsingen foregår, bringes forurensningene til bakken, bl.a. i form av sur nedbør.

Videre lesning

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Fagansvarlig for Meteorologi

Meteorologisk institutt

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.