Stedsnavn er brukt om navn på geografiske lokaliteter (steder), som fjell, daler, elver, fjorder og andre terrengformasjoner (naturnavn), og om navn på gårder, bosteder, teiger og andre lokaliteter som er preget av menneskelig virksomhet (kulturnavn). Hit hører også by- og bygdenavn, navn på hus, rom og andre faste punkter. Mange gårdsnavn er opprinnelig naturnavn, f.eks. Vik. Blant de mest brukte stedsnavn er navn på fylker, kommuner og tettsteder.
De eldste navn vi har overlevert, går trolig tilbake til tiden omkring Kristi fødsel. Anslagsvis finnes det 6–7 mill. stedsnavn i Norge. Blant disse er mange vanlige over hele landet, f.eks. Haugen, Sandnes. I den nordlige delen av landet finnes et betydelig antall samiske stedsnavn. I senere tid er mange stedsnavn blitt borte som følge av nye driftsmåter og nedlegging av bruk.
I Norge har Oluf Rygh hovedæren for at gårdsnavnene tidlig ble systematisk utforsket. I 1878 ble han formann i en offentlig kommisjon som skulle utrede det språklige grunnlaget for en ny matrikkelutgave. Arbeidet resulterte i en grundig bearbeidelse av ca. 50 000 gårdsnavn og mange bruksnavn, utgitt i det 18 bind store verket Norske Gaardnavne. Med Ryghs arbeid ble veien åpnet for en systematisk utnyttelse av stedsnavnene i bosetningshistorien. En stor del av gårdsnavnene faller sammen i klasser som har oppstått i bestemte tidsrom. Til den eldste gruppen hører usammensatte navn av typen Nes, Dal, Bergar. Disse kan gå tilbake til tiden omkring Kristi fødsel, men de kan også være yngre. I de første hundreår e.Kr. har navn på -vin, naturlig eng, vokst frem, f.eks. Tøyen, Bryn. Ordet var gått av bruk alt i norrøn tid. Nesten like gamle er navn på -heimr, f.eks. Bærum, Seim. I folkevandringstiden ble navn på -staðir og -land vanlige. Typisk for navn på -staðir (stad) er at en stor del av forleddene er personnavn, f.eks. Gjerstad, av eldre Geirreksstaðir. Dette navneleddet er også utbredt på Island, noe som vitner om at staðir-navn har vært vanlig i Norge i vikingtiden. Navn på -land er særlig tallrike i den sørlige delen av Vestlandet. Andre utbredte ord for gård eller bosted er býr/bœr, setr, þveit, holt, ruð. Det siste finnes i ca. 3000 navn og hører særlig middelalderen til. Ruð-navn er mest utbredt på Østlandet. Yngre er navn på -brenna, -kåsa, -svea, jord ryddet ved brenning. Både disse og navn på -bråtan, -hagan, -stua, -vollen o.fl. er ofte brukt om småbruk og tidligere husmannsplasser. Øy(de)gard og aun er navneledd som forteller at gårder er lagt øde, særlig etter Svartedauden. Flere hundre norske stedsnavn er minner om førkristne religionsforhold, f.eks. Frøysåk, Torshov, Ullensvang, Hov i Land, mens navn som Linekra, Kvernbekken, Smiehaugen forteller om tidligere tiders arbeidsliv.
Stedsnavnforskningens oppgave er først og fremst å drøfte materialet språklig. Storparten av stedsnavnene lar seg lett tolke, men mange er dunkle, f.eks. navn som Goa, Madla, Sola, Tasta på Jæren. Det kreves stor språklig innsikt og kjennskap til lydoverganger for å finne ut av slike språkminner. Ved siden av den nedarvede uttalen er middelalderlige skriftformer viktige for forståelsen. Mange av de eldste stedsnavnene, særlig gamle naturnavn, er dannet ved avledningsendelser (suffiks), f.eks. elvenavnet Kinso (til kinn), øynavnet Vikna til vik. Ved siden av tolkningen, studeres stedsnavnenes form, tall, sammensetningsmåte og fordeling.
Norsk stadnamnarkiv ble opprettet 1921 med hovedformål å samle inn stedsnavn fra hele landet, en oppgave som fortsatt er høyst aktuell. Prinsippene for stedsnavninnsamling er opptegnelse av 1) den nedarvede, ekte uttalen (gjerne tatt opp på lydbånd), 2) preposisjonsbruk ved navnet, 3) nøyaktig stedfesting til gårds- og bruksnummer og til økonomisk kartverk eller andre kart, 4) opplysninger om naturforholdene på stedet. Stadnamnarkivet hører under Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, avdeling for navnegransking, ved Universitetet i Oslo.
Det drives stedsnavnforskning også ved andre norske universiteter, og både på norsk og nordisk plan er det utstrakt samarbeid, bl.a. gjennom den Nordiske samarbeidskomiteen for navneforskning (NORNA).
Se også stedsnavnloven.