Et av de mest omstridte temaer innen språkfilosofien er hva slags semantikk egennavn («Sokrates», «Oslo») har. På bakgrunn av bl.a. argumentet om at vi lærer noe når vi innser at setningen «Morgenstjernen er Aftenstjernen», men at vi ikke lærer noe tilsvarende av setningen «Morgenstjernen er Morgenstjernen», dette til tross for at «Aftenstjernen» og «Morgenstjernen» plukker ut det samme objektet, eller har samme referanse (planeten Venus), innførte Frege det syn at egennavn ikke kan være rent refererende, men uttrykker i tillegg en betydning eller mening (Sinn) i kraft av hvilket de er refererende. Slik kunne han forklare at grunnen til at vi kan lære noe av den ene setningen, men ikke av den andre, er at ettersom «Morgenstjernen» uttrykker en annen betydning enn «Aftenstjernen», uttrykker ikke de to setningene samme betydning. Dersom egennavn var kun refererende, sier Frege, ville det ikke bestå noen forskjell mellom utsagn på formen 'a=a' (trivielle identitetssetninger) og 'a=b' (informative identitetssetninger), der «a» og «b» står for egennavn. Men vi ser at det er en slik forskjell, og derfor må egennavn ha en semantisk egenskap i tillegg til å være refererende, og dette kaller vi deres betydning. Freges syn på egennavn ble videreutviklet av bl.a. Carnap, Church og Searle.
Siden tidlig i 1970-årene, hovedsakelig takket være arbeidene til Saul Kripke, men også til de amerikanske filosofene David Kaplan og Nathan Salmon, er det en tendens til å hevde at det fregeanske synet på egennavn tross alt må forkastes. Disse filosofene har fremført en rekke argumenter mot postuleringen av at egennavn uttrykker betydning. Et av Kripkes såkalte «modale» argumenter tar utgangspunkt i spesifiseringen av betydning. Sett nå at vi hevder at betydningen av egennavnet «Moses» er «mannen som førte jødene ut av Egypt». Ifølge Kripke kan det ikke være i kraft av denne betydningen at «Moses» refererer til Moses, for dersom Moses hadde hatt et annet livsforløp, f.eks. dødd i ung alder, ville navnet «Moses» like fullt referert til Moses. Og et lignende «mulig-verden» argument kan gis for enhver spesifisering av betydningen av et egennavn. Teorier som hevder at egennavn er «direkte refererende» kalles gjerne millianske eller russelianske etter J. S. Mill og B. Russell. Slike teorier må løse problemet med informative identitetssetninger på en annen måte enn Frege, og hvordan dette skal gjøres er et omstridt tema.