naturrett, rettslære som hviler på den forestilling at på grunn av sin natur og naturens orden og lovmessighet har mennesket visse opprinnelige, allmenne rettigheter og plikter.
I antikken er denne tanke klart antydet hos stoikerne, som hevdet at alle skrevne lover hentet sin gyldighet fra naturens ordning, som også åpenbarte seg i menneskets samvittighet. Tanken ble opptatt i romersk rettstenkning av bl.a. Cicero og fikk direkte politisk betydning i senantikken. Forestillingen førte til ideen om et alminnelig menneskeverd, og fikk konsekvenser for kvinnenes og slavenes stilling i samfunnet.
I middelalderen opptok Thomas Aquinas denne tanken og tilpasset den til bruk for kirken, især for å markere grensen for den kristnes lydighet mot verdslige makthavere.
Under renessansen ble naturrettstanken især utviklet av Hugo Grotius. Den ble siden tatt opp av Hobbes, Spinoza og Pufendorf, og i opplysningstiden var Rousseau en viktig eksponent. Naturretten lå til grunn for den amerikanske (1776) og den franske (1789) grunnlov, som igjen ble forbilder for den norske grunnlov 1814. Som naturlige rettigheter blir først og fremst angitt liv, frihet og eiendom.
I Norge ble naturrett igjen aktuelt i debatten omkring rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig, hvor forbrytelsene i enkelte tilfeller ikke var dekket av skrevne eller vedtatte lover. Etterkrigstidens sterke engasjement i universelle menneskerettigheter har røtter i naturrett-ideologien, se også menneskerettigheter.