Mynt. 1) Persisk dareik, gullmynt fra 400-tallet f.Kr. Advers. – 2) Stater fra Aleksander den stores tid. Advers. – 3) Romersk gullmynt, aureus, fra Neros tid (54–68 e.Kr.), med bilde av keiseren. Advers. – 4) Romersk solidus fra Julian Apostatas tid (361–363 e.Kr.). Gull. Advers og revers. – 5) Arabisk dirhem slått i Wasit ved Tigris 742–743, funnet på Os kirkegård ved Halden. Sølv. – 6) Sølvdenar fra Köln med byens navn på latin, 900-tallet. Revers. – 7) Venetiansk gulldukat fra 1339–42. Advers. – 8) Sølvtaler preget i Wismar 1608. Revers. – 9) Kinesisk cash av kobber. 1600-tallet. Advers. – Norske mynter: 10) Penning fra Eirik Magnussons tid (1280–99). Advers. – 11) Mark preget av erkebiskop Olav Engelbrektsson på 1500-tallet, med bilde av Olav den hellige. Advers. – 12) Tokrone fra 1908, Haakon 7. Advers og revers.
mynt, seriefremstilte pengestykker, som regel av metall og som oftest runde i formen, forsynt med preg til garanti for at de skal gjelde for en bestemt verdi. Materiale, størrelse, vekt, finhet, preg og verdi er fastlagt ved lov. Mynt brukes også som betegnelse på institusjoner der mynter produseres, f.eks. Den kongelige Mynt, Kongsberg.
I våre dagers pengevesen med pengesedler, sjekker og girobetaling er myntenes rolle redusert. De er kredittmynter preget i uedelt metall (de norske i kobbernikkel). I de tider da pengevesenet var basert på gull, ble det preget hovedmynt (valuta- eller verdimynt) i gull, og skillemynt i sølv eller uedelt metall. I oldtid og middelalder ble mynter laget for hånd, fra tidlig nyere tid har vi hatt maskinell myntfabrikasjon. Pregning har alltid vært mest vanlig, men støpte mynter har også forekommet.
Ordet
Ordet mynt (fra mnty., av lat. moneta) er egentlig et tilnavn til gudinnen Juno – ved hennes tempel lå Romas myntningssted.
Historisk utvikling
Som historisk kilde byr mynt på flere fordeler. Den er et samtidig dokument; under forutsetning av at myntens preg er bevart, lar den seg også relativt lett datere ved innskriftene (myntherre, myntmester, pregested). Myntens innhold av edelmetall kan fortelle noe om myntherrens pengepolitikk og landets økonomiske forhold generelt. Funn av utenlandske mynter i et land kan dessuten si noe om gamle handelsforbindelser og -veier.
Varer og varepenger er de eldste former for betalingsmiddel og verdimåler. Av de varer som egnet seg best, var edelmetallene, stabile i verdi, holdbare og lette å dele når summer skulle veies til. Da man fant på å garantere vekten av avrundede, små barrer med et stempel, var mynten oppfunnet. De eldste mynter kjenner vi fra Lydia i Lilleasia fra slutten av 600-tallet f.Kr. De er av elektron («hvitgull»), en blanding av gull og sølv. Myntpregning spredte seg til greske områder (drakmemynt i sølv) og til perserriket (gulldareiker og sølvshekler). Med Aleksander den stores rike fikk gresk myntvesen stor utbredelse.
De eldste romerske mynter er støpte kobber-as. Under innflytelse fra det greske Sør-Italia ble det preget sølvmynt; denaren ble snart hovedmynt i systemet. Caesar innførte gullmynten aureus. Romerske mynter nådde til Skandinavia og India. Sterk myntforringelse under soldatkeisernes urolige tid brakte sammenbrudd i myntvesenet, som Konstantin den store stabiliserte ved å innføre den nye gullmynten solidus. Middelalderens fremste mynt var fra 700- til 1200-tallet sølvdenaren, på germansk område kalt penning (penny, Pfennig).
Særeget for middelaldermyntningen i mange land var brakteater, mynter preget bare på den ene siden på tynt sølvblikk slik at preget vistes negativt på baksiden. På 1200-tallet kom større sølvmynter av groschen- (grossus, groat-)typen. Da ble også de kjente gullmyntene florinen (Firenze) og dukaten (Venezia) introdusert. Førstnevnte fikk sin parallell nord for Alpene i gyldenmynten. Omkring år 1500 begynte pregningen av en stor sølvmynt som i verdi svarte til 1 rhinsk gylden. Avgjørende ble de sølvgylden som fra 1518 ble preget i Joachimstal i Böhmen. Under navnet Joachimstaler, snart bare Taler, ble de svært populære. Mynten ble innført i en rekke land under forskjellige betegnelser (daler, dollar, écu, peso, piaster, rubel) og dominerte myntvesen og verdenshandel til gullmyntfot ble innført på 1800-tallet. På samme tid ble desimalsystemet vanlig. På hovedmynten (franc, krone, lire, mark, rubel) gikk det nå 100 av den mindre myntenhet (centime, øre, centesimo, Pfennig/penni, kopek). Se for øvrig artikler om de enkelte myntenheter samt artiklene om Mynt under de enkelte land.
Norges
Norges mynthistorie begynner med Olav Tryggvason, som utgav sølvpenninger etter angelsaksisk forbilde. Utviklingen følger den vanlige europeiske: penninger og brakteater i middelalderen, de større skillinger og hvider på overgangen til nyere tid. Kongsberg-sølvet gav støtet til utmyntning av dalere og annen speciemynt i Oslo fra 1628; 1686 ble Den kongelige Mynt opprettet på Kongsberg. Dalersystemet rådde til kronemyntens innførelse 1875. Se for øvrig Norge (mynt).
Mynttyper
På greske mynter fremstilles fortrinnsvis guder og deres attributter. Portrettmynt oppstod i hellenistisk tid og dominerte i romersk keisertid. Mytologiske og allegoriske scener var vanlige baksidemotiver. Middelaldermyntene har stiliserte fyrstebilder uten portrettkarakter og symboler av overveiende religiøs natur. Korset var et meget vanlig motiv; det var også praktisk å dele etter når man ville ha halve og fjerdedels mynter. Langt inn i nyere tid var latin myntinnskriftenes språk. Under renessansen fikk myntene virkelige portretter igjen. Fyrsteportrettet ble deretter et dominerende myntbilde, ledsaget av heraldiske eller allegoriske motiver, jf. medalje.
Utenfor Europa finnes store og rike serier av islamske mynter, helt tilbake til 600-tallet e.Kr. De er som regel billedløse, hele preget består av innskrifter, som ofte har et religiøst innhold. Skrifttegn er det tradisjonelle preg også på østasiatiske mynter. Blant dem går de støpte kinesiske cash-mynter av uedelt metall (bronse, messing) tilbake til 200-tallet f.Kr.