Musikkpsykologi er et fag som studerer hvordan mennesker opplever, uttrykker, lærer og bruker musikk. Musikkpsykologene undersøker hvordan musikken påvirker oss, hvorfor vi opplever følelser når vi lytter til musikk og hva som skjer i hjernen og kroppen når vi er engasjerte i musikken. Musikkpsykologien behandler hvordan vi lærer musikk, hva musikalitet er, og hvorfor mennesker har forskjellig musikksmak.

Faktaboks

Uttale
musˈikkpsykologˈi

Musikkpsykologisk forskning befinner seg i et spenn fra akustikk til estetikk. Mens noen forskere bruker laboratoriet og naturvitenskapelige metoder for å studere reaksjoner på musikken, vil andre undersøke sammenhenger mellom musikalske strukturer og våre estetiske opplevelser og følelsesmessige reaksjoner.

Historie

Musikkpsykologiske spørsmål har røtter helt tilbake i antikken med filosofer som Pythagoras, Aristoteles og Platon. Disse tenkerne var opptatt av det matematiske grunnlaget for musikk, hvordan vi generelt oppfatter musikalske fenomener og hvordan musikk kunne ha evne til å imitere menneskelige kvaliteter.

Musikkpsykologien vokste fram som en ny vitenskap på slutten av 1800-tallet, som en del av hva som kalles systematisk musikkvitenskap. Kjente navn fra denne tidlige perioden er Hermann Helmholtz (1821–1894), Wilhelm Wundt (1832–1920) og Carl Stumpf (1848–1936).

Retninger

De første forskerne i musikkpsykologien var opptatt av det akustiske grunnlaget for musikken, og de knyttet seg til en retning i psykologien som kalles psykofysikk. Dette innebar eksperimenter med hvordan små elementer i musikken virket inn på våre opplevelser. Disse tidligere eksperimentene la grunnlaget for musikkpsykologisk forskning på hvordan vi oppfatter musikk, det som kalles musikalsk persepsjon. Man studerte for eksempel fenomener som dissonans, tonalitet og samklang.

Filosofen Franz Brentano (1838–1917) var også en tidlig forsker på området, men han var opptatt av fenomenologi, det vil si hvordan vi opplever musikken. På denne måten kunne man starte utforskingen av hvordan hjernen behandler lyd og musikk. Dermed åpnet man opp for hvordan kropp, tanker og følelser samspiller når vi opplever musikk.

Den akustiske tilnærmingen ble etter hvert supplert med gestaltpsykologi og kognitiv psykologi. Blant forskere som var inspirert av disse tidlige tradisjonene finner vi Carl Seashore (1866–1949) som var opptatt av musikalitetsforskning. Andre fremtredende forskere i denne perioden på begynnelsen av nittenhundretallet var Ernst Kurth (1886–1946) og Géza Revesz (1878–1955).

En sentral forsker innen den gestaltpsykologiske tradisjonen var amerikaneren James Mursell (1893–1963) som også har gitt viktige bidrag til musikkdidaktikk og musikkpedagogikk. Mursell mente at man ikke skulle være så opptatt av å måle hvordan de mange små elementene i musikken påvirket oss. Han tok til orde for at musikalske helheter skulle danne utgangspunkt for musikkpsykologiske studier, ikke minst av musikalitet.

En annen vitenskapelig retning som har påvirket musikkpsykologien er behaviorismen, særlig i forbindelse med studier av musikalsk læring. Et fremtredende navn her er Robert Lundin. Musikkpsykologi som er påvirket av behaviorismen er særlig opptatt av å studere musikalsk atferd, ved å måle og registrere alle sider ved vår omgang med musikk.

Musikkpsykologien har opp gjennom forrige århundre også vært påvirket av psykoanalytisk teori, kybernetikk og informasjonsteori, samt sosialpsykologi. I dag spiller hjerneforskning og den kognitive psykologien en viktig rolle, og forskning er påvirket av teorier om kroppsbasert persepsjon (embodied perception).

Forskningsområder

Musikkpsykologisk forskning har praktisk betydning for en rekke områder, som for eksempel musikalsk framføring, musikalske ferdigheter, komposisjon, musikkpedagogikk og musikkterapi. Sentrale felter i forskningen er:

Musikalsk persepsjon. Her undersøker man for eksempel hvordan hukommelsen danner en viktig forutsetning for lagring av akustiske minner. Korttidsminne, langtidsminne, ekkoisk minne, arbeidsminne og episodisk minne spiller inn når vi retter oppmerksomheten mot noe i lydene eller musikken. Hukommelsen, eller hva som kalles «arbeidsminne» eller et «narrativt minne», hjelper oss til å sette sammen biter av musikken til en sammenhengende musikalsk fortelling. Vi lagrer lyder og sammenhenger av lyder i langtidshukommelsen, noe som hjelper oss til å kjenne igjen elementer i musikken. Musikkpsykologien sier at det dannes «skript» eller «skjemaer» som hjelper oss til å kjenne igjen og organisere lydene til musikalsk meningsfylte enheter. I denne prosessen spiller ulike deler av hjernen inn ved å sammenholde informasjon fra hukommelse, assosiasjoner og følelser.

Musikalitet. Studier av hva musikalitet består i og hvorfor noen mennesker viser større musikalitet enn andre har vært av kjerneområdene i musikkpsykologien. Opp gjennom nittenhundretallet utviklet man en rekke tester for å måle forskjeller i musikalitet. Disse testene kunne innebære alt fra evnen til å skjelne mellom små forskjeller i tonehøyder, klang, lydstyrke og klangfarger til å reagere adekvat på større musikalske sammenhenger.

Slike teorier om musikalitet som en spesialisert form for evne til å oppfatte musikk er utfordret av musikkantropologien, som ser på musikalitet som en generell menneskelig egenskap, på samme måte som språkevne.

De siste tiår har det også oppstått teorier om musikalitet som legger vekt på at dette handler om evne til å kommunisere gjennom musikk. Allerede hos spedbarn viser det seg en form for «kommunikativ musikalitet» når barnet samhandler med nære omsorgspersoner ved å ta i bruk lyder med forskjellig tonehøyde, intonasjon og styrke.

Musikalsk utvikling, læring og øving. For musikkpedagogene er det viktig å bruke kunnskap knyttet til musikalsk utvikling og hvordan vi tilegner oss ferdigheter i musikk. Musikkpsykologene vil kartlegge hvordan musikk spiller inn i livet vårt allerede fra før fødselen og hvordan musikalske elementer kommer til syne i tidlig kommunikasjon. I takt med generell psykologisk utvikling vil barn tilegne seg ferdigheter i å synge rent, holde takten, og reagere på harmonier i musikken. Studier av musikalsk øving har også gitt oss kunnskap om hvordan vi mer effektivt kan forbedre musikalske ferdigheter.

Musikk og følelser. Studiet av musikk og følelser, eller emosjoner, har de siste tiår inntatt en stadig viktigere plass i musikkpsykologien. Man har her vært opptatt hvordan musikk både kan avspeile, utløse og uttrykke følelser. Studier av sterke musikkopplevelser og hva dette betyr for lytterne er også viet oppmerksomhet. Bruken av musikk til å regulere følelser er også blitt et viktig arbeidsfelt for musikkpsykologene i takt med at musikk og spillelister på smarttelefonene kan utnyttes overalt hvor vi ferdes. Musikk brukes til å endre følelser og stemninger, til å gi energi eller roe oss ned.

Musikk og hjerne. Musikkpsykologer med bakgrunn i hjerneforskning gir oss i økende grad kunnskap om sammenhenger mellom musikkpåvirkning og hjerneaktivitet. Ved å ta i bruk ny teknologi til å undersøke hvilke deler av hjernen som er involvert i opplevelse og tolkning av musikk, ønsker man å kartlegge hvilke områder av hjernen som aktiveres under innflytelse av musikk.

Musikalsk smak. Musikkpsykologene har vært opptatt av hvordan og hvorfor vi tilegner oss forskjellige musikalsk smak. For eksempel har man undersøkt om det er noen sammenhenger mellom personlighet og preferanser for bestemte musikkformer. Sosialpsykologene har sett på hvordan oppvekst, musikalsk påvirkning i skole og hjem, samt sosial tilhørighet er med på å forme vårt forhold til musikk.

Musikk og identitet. Studier av musikkopplevelser og musikalske minner har kastet lys over hvordan musikkopplevelser og minner om musikk kan danne et råmateriale i de fortellinger vi danner om oss selv. Her viser det seg at musikkopplevelser forbindes med viktige personer i livet vårt, steder vi er knyttet til og tiden vi er vokst opp i, noe som kan være med på å skape kontinuitet i vår identitet eller livsfortelling. Studier viser også at personer identifiserer seg med artister og musikk som igjen forbindes med verdier og sosiale posisjoner, kjønn og etnisitet.

Framføring. Et viktig område av musikkpsykologien handler om å hjelpe utøvere til å mestre prestasjonsangst. Andre forskningsområder er studier av bevegelse til musikk og planlegging og tilegnelse av motoriske ferdigheter. Bladlesning og gehørspill er andre områder som studeres, samt emosjonens rolle i musikalsk framføring.

Improvisasjon og komponering. Musikkpsykologene ønsker også å kaste lys over kreative prosesser bak forming av musikk. De kan handle om studier av motivasjon og drivkrefter bak komponering eller sammenhenger mellom komponering og improvisering. Teorier om kreativitet spiller en viktig rolle i denne forskningen og man har utarbeidet modeller for å illustrere hvilke tankeprosesser og kognitive kart som ligger bak utarbeiding av ferdige musikkstykker eller improvisering av musikk.

Musikk i hverdagslivet. Dagens musikkpsykologer er opptatt av hvilken rolle musikken spiller i hverdagen. De spør etter hvordan og hvorfor vi bruker musikk, i hvilke situasjoner vi lytter og hvilke funksjoner denne musikkbruken har i livet vårt. Det kan konserter, musikk som akkompagnement til en rekke hverdagslige aktiviteter som å kjøre bil, gjøre husarbeid, trening, avspenning osv. Musikkpsykologene undersøker også hvordan musikk brukes i reklame, film og dataspill, eller i andre sammenhenger hvor vi påvirkes. Studier av bakgrunnsmusikk i butikker og restauranter kaster også lys over musikkens mange funksjoner.

Musikkterapi. Musikkpsykologiske forskning danner et viktig grunnlag for musikkterapeutene når den skal forstå hvordan det er mulig å kommunisere og samhandle gjennom musikk. Kunnskap knyttet til musikalsk utvikling, identitet, smak og hvordan musikk brukes i forbindelse med emosjonell regulering danner et viktig utgangspunkt for musikkterapeutiske metoder og intervensjoner.

Forskningsmetoder

For å studere musikkens bestanddeler, hvordan vi oppfatter musikk og hvordan den påvirker oss, bruker musikkpsykologene en rekke metoder. Dette kan handle om alt fra laboratorieundersøkelser med bruk av fysikkens måleinstrumenter, til spørreskjemaer, observasjoner og intervjuer. Ved hjelp av ny digital teknologi kan forskere registrere og studere våre musikalske gester og bevegelser til musikk. Eller vi kan ta i bruk smarttelefonen og tilhørende apper til å instruere forsøkspersoner om å registrere og fortelle om hvordan de opplever musikk i hverdagslige situasjoner. Hjerneforskerne brukes også moderne skanningsteknologi til å ta bilder av hjernes aktivitet under lytting til eller utføring av musikk, eller de kan registrere hjernes elektriske aktivitet under musikkpåvirkning. Musikkpsykologene måler også våre fysiologiske reaksjoner til musikken for å studere å sammenhenger mellom kroppslige reaksjoner og følelser.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lars Ole Bonde (2009). Musik og menneske. Introduktion til musikkpsykologi. Frederiksberg C: Samfundslitteratur.
  • Are Brean og Geir Olve Skeie (2019). Musikk og hjernen. Oslo: Cappelen Damm.
  • Patrik N. Juslin (2019). Musical Emotions Explained. Oxford: Oxford University Press.
  • Susan Hallam, Ian Cross og Michael Thaut (red.) The Oxford Handbook of Music Psychology. Oxford: Oxford University Press.
  • Even Ruud (2013) Musikk og identitet. Oslo: Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg