musikkhistorie

Musikkhistorie er en sentral del av musikkvitenskapen og et spesialområde under historievitenskapen. Studiet av musikkhistorie er nært knyttet til studier i estetikk, kunst-, kultur- og idehistorie. Musikalsk analyse og sosialhistorie er viktige støttedisipliner for musikkhistorikerne. Musikkhistorie omfatter framstillinger av den klassiske musikkens framvekst i Vesten, jazzens og populærmusikkens historie, samt utviklingen av folkemusikken.

Spørsmål om hvordan man skal skrive historien er knyttet til historiografien. Her beskriver man, analyserer og kritiserer historievitenskapens egen historie. Sentrale temaer i den musikalske historiografien er historiesyn, verk, kanon, resepsjonshistorie, sjanger, fakta, performativitet (framføring) og ikke minst kildekritikk.

De forskjellige musikalske sjangrene har hver sin historie. Samtidig finnes det nasjonale musikkhistorier, som for eksempel norsk musikkhistorie. Likedan kan det skrives lokale musikkhistorier, eksempelvis om jazzens historie i en bestemt by. Eller vi kan beskrive enkelte musikkformers historie, som operaens historie, historien til blues og så videre. Også utøvere kan beskrives innen en bestemt utøvertradisjon, som for eksempel i folkemusikken, eller som utøverprofiler, det vil si bestemte måter å fortolke og formidle musikk på.

De første musikkhistorikerne var opptatt av å beskrive den klassiske musikkens utvikling og framskritt, for å se sammenhenger mellom nåtid og fortid. Man ble opptatt av periodisering (for eksempel barokkmusikk, wienerklassisisme, romantikken) og bestemmelse av musikalsk stil.

Historikerne er opptatt av kronologien i historien og ser på mønstre som syklisk tid, spiral eller som lineær. Vi sier at musikkhistorikerne kan ha en teleologisk innstilling til historien når de antar at musikken når et stadig høyere utviklingsnivå, med andre ord blir bedre og bedre. En annen innstilling som preger det å skrive historie, kalles for genetisme. Her forsøker man å følge sporene fram til en bestemt musikalsk form. Det kan være hvor i historien vi finner de første sporene til sonatesatsformen i den klassiske musikken, eller hvilke musikalske impulser som til sammen kom til å danne sjangeren rock’n’roll.

Mot slutten av 1700-tallet oppsto et historiesyn som kalles historisismen og som hevdet at historisk utvikling kunne innebære en forskjell og ikke bare være et framskritt. Musikkhistorikerne kunne derfor også verdsette det enestående. Historismen legger vekt på at musikk må studeres ut fra de normer som gjelder i den historiske samtiden.

Musikkhistorien kan også beskrives med et historiesyn basert på historisk materialisme. Dette innebærer at man legger stor vekt på å skildre samfunnsforhold som omgir musikken, komponistenes økonomiske vilkår, musikkens klassemessige forankring, ideologiske faktorer og musikkens sosiale funksjoner.

Musikkhistorikerne benytter seg av flere metoder. Innenfor den historiske musikkvitenskapen ønsker man å kartlegge musikken, notemateriale eller innspillinger. Man kan spørre seg hvordan komposisjoner og innspillinger er blitt til, hva som har påvirket komponister og utøvere gjennom utdanning, eller faktorer som religiøse, politiske, filosofiske eller etiske ideer. Man kan spørre etter hvordan komponister arbeider og hvordan utøvere utvikler seg, se på arbeidsvaner og notasjonskonvensjoner, samarbeidspartnere, musikalske fellesskap, typer av orkestre, band, instrumenter eller forhold til tekst og tekstforfattere.

Musikkhistorikere som arbeider sosialhistorisk kan se på hvem som har støttet komponistene økonomisk, undersøke levevilkår, oppdragsgivere og bestillingsarbeider. Man kan studere hvilke publikums- og smaksgrupper musikken er rettet mot, og hvilke funksjoner musikken er tiltenkt, for eksempel musikk skrevet til en religiøs sammenheng, til film eller som en aktuell politisk kommentar.

Studier av hvordan musikken er blitt mottatt er også viktig. Såkalt resepsjonshistorie kan vise hvordan kritikk og mottakelse har formet synet på musikken i samtid og ettertid. For eksempel påvirkes populærmusikkens historie ut fra kritikernes omtaler.

Kildekritikk handler om å bestemme ekthet i kildene, noe musikkhistorikerne har til felles med andre historikere. For musikkhistorikeren kan dette handle om å bedømme hvorvidt en noteskrift faktisk tilhører en bestemt komponist. Spørsmålet om representativitet er også viktig for en historiografisk gransking av musikkhistorien. Den som skriver musikkhistorie må være varsom overfor egne estetiske preferanser, tenke gjennom hvordan egen smak, kjønn og kulturell tilhørighet kan påvirke utvalget av den musikken som gis plass i historieframstillingen. Det samme gjelder å unngå totaliserende fortellemåter, for eksempel ved å betegne den opprørske rocken som selve drivkraften populærmusikkens historie. En annen fare for historieskrivere ligger i å anvende musikalske og stilmessige regler fra en sjanger i vurderingen av musikk fra andre sjangre. Et eksempel kan være å vurdere jazz ut fra kriterier om sammenheng og retning i improvisasjoner, eller krav om teknisk og klangmessig briljans for instrumentalister etter idealer fra klassisk musikk.

• musikk

• Nicholas Cook og Mark Everist. Rethinking Music. Oxford: Oxford University Press.
• Carl Dahlhaus 1983. Foundations of Music History. Cambridge: Cambridge University Press.