Mund var den sum eller verdi som ifølge de gamle landskapslovene en brudgom måtte betale til bruden for at ekteskapet skulle være rettsgyldig.
mund
Kvinnelig særeie
Gulatingsloven sier at mannen skulle feste kvinnen med en giftingsgave (mund) verdt minst 12 øre. Hun skulle få denne gaven etter at de hadde vært sammen om natten. Det gjorde at barna som senere ble født, fikk rett til arv. Giftingsgaven ble kvinnens særeie. Gaven falt tilbake til mannen hvis hun døde barnløs eller gikk fra ham uten grunn. Mund var en svært gammel praksis som tok sikte på å sikre kvinnen økonomisk hvis hun ble enke eller havnet i skilsmisse.
Kvinnen skulle i sin tur bringe med seg en medgift, hjemmefølge, inn i ekteskapet. Gulatingsloven sa at tilgaven fra ektemannen skulle være like stor som kvinnens medgift. Medgift og tilgave ble forvaltet av ektemannen, men han var ikke arveberettiget til disse verdiene.
I høymiddelalderen var særeie mellom ektefellene fortsatt det vanligste, men mot slutten av senmiddelalderen ble felag (felleseie) regnet som det normale eierforhold mellom ektefeller.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Gulatingslovi, umsett frå gamalnorsk av Knut Robberstad, Samlaget 1969.
- Holtan, Inger (1996). Ekteskap, frillelevnad og hor i norsk høgmellomalder, Universitetsforlaget
- Frimannslund, Rigmor (1981). Mundr. Norge. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 12, Rosenkilde og Bagger
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.