mumie, et lik som ved kjemisk preparering, eller sjeldnere ved fysikalsk innvirkning fra jordbunnen, har gjennomgått en slik prosess at muskulatur og benbygning ikke går i forråtnelse, men bevarer legemets naturlige form. Mumier kjenner man særlig fra Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk allerede i 3. årtusen f.Kr. Hovedmengden av egyptiske mumier stammer fra Det nye rike, ca. 1550–1050 f.Kr. Mumiene er vanligvis anbrakt i et malt, stivt hylster som er formet etter kroppen. Mengder av mumier er bevart, særlig av konger, prester og standspersoner; likeså av hellige dyr. Balsameringskunsten kom senere i forfall og opphørte helt da araberne erobret Egypt.
Også fra de gamle amerikanske kulturfolk i Peru og Mexico kjenner man mumier. Her ble imidlertid likene ikke balsamert, men tørket i solen eller begravd i meget tørr jordbunn. I motsetning til de egyptiske mumier, som ligger utstrakt, er de peruanske gjerne sammenkrøkt.
Se også moselik.