islamsk forsamlingssted der den rituelle bønnen kan utføres; «stedet der man kaster seg ned (for Gud)».
Visse grunnelementer er felles i utformingen av alle moskeer: moskeen er alltid orientert mot Mekka, og orienteringen (qibla) markeres ved en nisje (mihrab) i veggen inne i moskeen. Bønn og koranlesning inne i moskeen foregår alltid vendt mot bønnenisjen. Til høyre for bønnenisjen plasseres ofte den karakteristiske prekestolen, minbar. I tilknytning til moskébygget finnes også fontener eller vaskeanlegg med rennende vann, hvor de troende kan foreta de rituelle renselsene som er påkrevd før bønnen kan utføres. Stedets rituelle renhet markeres bl.a. ved kravet om at fottøy skal etterlates utenfor bygningen.
De større moskeene har ett eller flere bønnetårn (minareter); fra minareten kalles de troende til bønn fem (i sjia-islam tre) ganger om dagen. Islam har ingen faste ritualer som forutsetter en helligdom, og den rituelle bønnen kan utføres hvor som helst. Det er imidlertid vanlig at fredagsbønnen midt på dagen utføres i fellesskap i moskeen. Ved denne anledningen holdes også en preken (khutba). Flere lovskoler har erklært denne bønnetiden i moskeen som obligatorisk for voksne menn. Kvinner anbefales å utføre bønnen hjemme. Når kvinner møtes i moskeen, sitter de alltid atskilt fra mennene.
Gjennom historien har moskeen tjent som sentrum for politiske og sosiale aktiviteter. Ofte er undervisning på alle nivåer knyttet til moskeen. Universitetsmoskeer spiller en viktig rolle som islamske studiesentra; eksempler er den sunni-muslimske universitetsmoskeen al-Azhar i Kairo, og de sjia-muslimske universitetsmoskeene i Qum (Iran) og Najaf (Irak).