mosaikk

De eldste mosaikkene stammer fra Uruk i Mesopotamia og er fra omkring 3000 fvt. De består av små kjegleformede stykker i brent leire som er trykket inn i fuktig leire slik at undersiden vender ut. Disse mosaikkene smykker halvsøyler i templer. Siden man benyttet leire fremfor stein, er disse mosaikkene ofte dårligere bevart enn tilsvarende mosaikker i stein.

I Sasanideriket, som ble grunnlagt i det sørvestlige delen av dagens Iran, ble det laget mosaikker av steinbiter som danner abstrakte mønstre og figurative motiver.

Tidlige gulvmosaikker er funnet i Gordion i Lilleasia (antagelig 700-tallet fvt.). Materialet er småstein i forskjellige farger satt ned i mørtel i abstrakte mønstre. Teknikken ble videreutviklet av grekerne, som gikk over til å lage figurative motiver, ofte utført i naturalistisk stil med rik polykromi. Eksempler fra Hellas er kjent fra rundt 400 fvt.

Bruken av farger økte da man i hellenistisk tid begynte å bruke biter av glass sammen med tilhugd naturstein, blant annet marmor og lignende. De tilhugde stykkene kalles tesserae (i entall tessera). En kjent hellenistisk mosaikk-mester var Sosios, som virket i Pergamon.

Romerne overtok grekernes mosaikk-teknikk med flere farger og skapte illusjonistiske verk som imiterte malerier. Slike figurative motiver ble ofte satt inn som et innfelt bilde i gulvet og omgitt av dekorative border. Et av de mest kjente eksemplene på mosaikk som er laget på grunnlag av et maleri, er Aleksander-mosaikken fra Pompeii.

I de to første århundrene evt. ble den polykrome mosaikken i Italia fortrengt av mosaikk bestående av svarte figurer på hvit bunn. Disse fylte hele gulvflaten. På 200-tallet slo den polykrome mosaikken på nytt igjennom, antagelig under østlig innflytelse, nå som store komposisjoner som dekket hele gulvet, for eksempel mosaikken fra Piazza Armerina på Sicilia.

De eldste veggmosaikkene stammer fra Pompeii og Herculaneum (før vulkanutbruddet i 79 evt.). Disse smykker ofte fontener. Muligens ble mosaikk fra først av brukt på denne måten fordi materialet er vannavstøtende. Fra 100-tallet evt. er det bevart rester av mosaikk som dekorasjon på vegger og i hvelv (for eksempel Hadrians villa ved Tivoli).

Først fra middelalderen har man bevart større veggmosaikker, fordi kirkene er blitt bevart for ettertiden i motsetning til de fleste andre bygninger fra antikken. Både kirker og sekulærbygg var i tillegg til tesseramosaikk smykket med opus sectile, større stykker av tilskåret, farget stein som marmor.

Mosaikkene fra kirken Santa Maria Maggiore i Roma og Galla Placidias mausoleum i Ravenna er illusjonistiske. Siden ble stilen mer abstrakt. Bakgrunnen ble blant annet erstattet av gull.

Særlig bysantinerne utviklet en høyt utviklet mosaikkteknikk med bruk av glass, farget naturstein, gull og sølv. Tesseraene ble satt inn i veggen i forskjellige vinkler for å bryte lyset og gi reflekser. Bysantinske kunstnere utførte mange utsmykninger i sakrale og verdslige bygg i det bysantinske riket, blant annet i Damaskus og Istanbul.

Blant kjente kristne mosaikker kan nevnes dekorasjonene i

• San Vitale og San Apollinare Nuovo i Ravenna
• St. Demetrios i Thessaloniki
• Hagia Sofia og Khora-kirken i Konstantinopel
• San Marco i Venezia
• Monreale på Sicilia
• Santa Prassede og Santa Maria i Trastevere i Roma

Mosaikk som teknikk og kunstform ble benyttet av urbefolkningene i Mesoamerkika før europeisk kolonialisering på 1500-tallet. Mosaikk, satt sammen av turkis, obsidian, granat eller perlemor, ble benyttet av aztekerne som utsmykning av gjenstander som inngikk i seremonier, eksempelvis masker, hjelmer, skjold og smykker. Også bygninger ble dekorert med mosaikk.

Fra og med renessansen tapte mosaikken terreng i Europa. Først i andre halvdel av 1800-tallet ble denne kunstformen tatt opp igjen av arkitekter og billedkunstnere.

Arkitekter som sluttet seg til jugendstilen eller art nouveau fra 1890-årene og fremover, gikk inn for å dekorere deler av fasadene på bygninger med mosaikk. Det gjelder Otto Wagner, Hector Guimard og Antoni Gaudí.

Billedkunstnere har også tatt opp mosaikk som teknikk og kunstform, særlig når det gjelder større utsmykninger av bygninger. Det gjelder Gino Severini, Fernand Léger, Jean Bazaine og Marc Chagall. Diego Rivera, Juan O'Gorman og David Alfaro Siqueiros har utført store utsmykninger på fasader og i interiører i Mexico.

I Sverige er Einar Forseth kjent for mosaikk-utsmykningen av Gyllene salen i Stockholms stadshus. I Danmark har Vilhelm Lundstrøm utført mosaikk-arbeider i Fredriksberg Svømmehall i København.

I Norge er Sigurd Winge kjent for sine arbeider i glassmosaikk. Den svenske kunstneren Ernst Billgren har benyttet mosaikk som integrert del av både skulpturer og malerier.

• cosmatarbeid
• billedkunst

• Bertelli, Carló; Altet, Xavier (1989). The Art of Mosaic. Cassell: London