montanister

Montanister var tilhengerne av montanismen, en kristen apokalyptisk bevegelse oppkalt etter profeten Montanus som virket i Frygia i årene 155–160 evt. sammen med to profetkvinner, Maximilla og Priscilla (Prisca).

Montanus hevdet at han var Talsmannen som Kristus hadde lovet (Johannesevangeliet kapittel 14, vers 26), og at Ånden og Kristus talte gjennom ham og de to profetkvinnene. De forkynte at verdens ende var nært forestående. Maximilla forutsa at det nye Jerusalem (Johannes' åpenbaring kapittel 21, vers 1–10) ville stige ned i Pepuza i Frygia kort tid etter hennes død.

Som forberedelse på verdens ende praktiserte monantistene en streng moral, forbød ekteskap, gav bort det de eide, praktiserte streng faste og oppmuntret til å søke martyriet. Bevegelsen som kalte seg «den nye profeti», var ikke heretisk, men forstod seg selv som en tilbakevenden til urkristendommens situasjon: Åndens direkte vilje gjennom profetenes tungetale, forventning om de siste tider og streng livsførsel.

Flere kirkemøter i Lilleasia, sannsynligvis de første i kirkens historie, endte med å fordømme montanismen, men Roma var til å begynne med lite innstilt på dette. Montanismen spredte seg vestover, særlig til Gallia og Nord-Afrika. Den første kirkefader, Tertullian, gikk over til montanismen i 207, særlig fordi han mente at kirkens botsdisiplin var blitt for slapp. Etter hvert som verdens undergang ikke kom, døde bevegelsen ut, men den nevnes frem til 500-tallet.