(av mono- og gr. theos, 'gud'), troen på at det bare finnes én eneste gud.
Monoteisme er først og fremst et teologisk begrep som både understreker eksistensen av en gud, et personlig, villende, bønnhørende guddommelig vesen, og at denne gud er én, fullkommen og verdens skaper. Et slikt monoteistisk gudsbegrep er sentralt ikke bare i kristendommen, jødedommen og islam, men også i zoroastrismen, sikhismen og mange retninger innen hinduismen. Andrew Lang og Wilhelm Schmidt hevdet på begynnelsen av 1900-tallet at den såkalte «urmonoteismen» var menneskehetens eldste religionsform, og at enkelte folk (f.eks. i Australia) hadde bevart denne troen helt til vår tid. Andre forskere stilte seg kritiske til dette, og det rådende synet i dag er at selv om mange arkaiske kulturer kjenner forestillingen om en himmelsk høygud, er den egentlige monoteismen, der eksistensen av andre guder uttrykkelig benektes, et resultat av en profetisk reaksjon mot polyteismen, og således et relativt nytt fenomen i religionshistorien (jf. Zarathustra og de israelittiske profeter).
«Monoteismen» kan også betegne religiøse forestillinger som ser én gud bak mangfoldet av gudeskikkelser (hinduismen), eller betrakter guddommen som en upersonlig kraft som ligger til grunn for alle ting og gjennomstrømmer alt, som f.eks. i hinduismens advaita-filosofi eller visse former for mahayana-buddhisme.