monodisperse plastkuler

Industriell produksjon av slike kuler i Norge ble startet i 1979 (Dyno Particles AS) på grunnlag av en oppfinnelse av professor John Ugelstad og medarbeidere ved NTH og SINTEF, som gjør det mulig å fremstille runde polymerpartikler med ekstremt små avvik i størrelse. Prosessen starter med ytterst små monodisperse kuler som kan fås ved emulsjonspolymerisasjon. Ved en totrinnsprosess økes størrelsen på kulene, først ved svelling med en laveremolekylær inert væske dispergert i en vann-/løsemiddelblanding, etterfulgt av aktivering, og derpå ved svelling med monomerer som for eksempel styren eller metylakrylat i vann. Monomeren i de svellede kulene blir så polymerisert til ferdige plastkuler.

Det kan også lages porøse kuler med en tverrbindene monomer som for eksempel divinylbenzen tilsatt en væske som ekstraheres etterpå og etterlater seg porer.

Magnetiserbare kuler og kuler med modifiserte overflateegenskaper kan også fremstilles. Forskere ved norske og utenlandske sykehus har utviklet plastkuler med spesielle kvaliteter for medisinske anvendelser, for eksempel kuler med stoffer på overflaten som kan koble seg til virus, proteiner, DNA, og så videre. Deretter bruker man et magnetfelt til å trekke kulene ut av væsken, og til slutt analysere det som har satt seg på overflaten av kulene ved hjelp av høyteknologisk utstyr.

På grunn av at alle kulene er omtrent like store, egner monodisperse plastkuler seg til kalibrering av størrelsesmål i instrumenter som baseres på lysspredning eller mikroskopi. De brukes også som avstandsholdere i for eksempel flytende krystall-displayer og som kolonnemateriale i kromatografi. En viktig anvendelse er innen medisinsk diagnose, der de kan brukes til å fjerne kreftceller fra beinmarg eller til å trekke ut virus fra løsning for videre analyse. De har også mange andre potensielle bruksområder, for eksempel innen fjerning av giftstoffer fra væskeløsninger.

• polymerer