Modernisme brukes i litteraturkritikk og litteraturhistorie i forskjellige betydninger. Begrepet kan bestemmes sosiologisk, som en ny måte å bruke materiale på som et resultat av samfunnsendringer (avantgarde), ideologisk, som avvisning av en vanskelig virkelighet og vektlegging av andre sider ved virkeligheten, og formelt/estetisk, som et opprør mot gamle konvensjoner i formverket gjennom en fornyet interesse for språk.
Begrepet brukes delvis om diktning som uttrykker en «moderne», gjerne desillusjonert, søkende og angstfylt livsholdning, og favner da gjerne fra Baudelaire ved midten av 1800-tallet til vår egen tid. Det kan også brukes om diktning som har et moderne emnevalg og skildrer storbyliv, industrialisme, teknikk, kommunikasjoner og andre spesielt «moderne» fenomener. Endelig kan ordet sikte til formspråket i snevrere forstand og brukes da gjerne om diktning, spesielt lyrikk, som har brutt med det tradisjonelt «poetiske» i ordvalg, setningsbygning, billedbruk og metrikk og i stedet benytter hverdagsord og dagligtale, frie vers, alogiske ord- og setningsforbindelser, et åpent, flertydig billedspråk m.m. Denne siste betydning synes å være den vanligste når ordet brukes i litterær debatt.
Men også som stilbetegnelse dekker ordet mange ulike fenomener, tendenser og retninger, hvorav en del også har egne navn, som ekspresjonisme, surrealisme, absurdisme, konkretisme, nyenkelhet m.fl. Det ligger i sakens natur at modernisme har et flytende betydningsinnhold. Modernisme settes gjerne opp mot postmodernisme, hvis det siste ikke sees som en videreføring av tendenser i modernismen.