minigolf

I konkurranser gjelder det å bruke færrest mulig slag, som oftest på runder med 18 hull. På hver bane er øvre grense sju slag for å få ballen i hullet. En konkurranse omfatter to eller flere serier à 18 hull.

Man benytter hovedsakelig tre ulike banesystemer:

• Såkalte svenske baner har vanligvis filtdekke (også kalt filtbaner), er 5–20 m lange mellom utslagsplass og green, 80–90 cm brede og bygges opp ved å kombinere en rekke faste hinderkomponenter.
• Europabaner, opprinnelig kalt miniatyrgolf, har platedekke og er 6,25 m lange og 90 cm brede.
• Betongbaner er 12,5 m lange og 1,25 m brede, også kalt Bongnibaner, opprinnelig minigolf, etter sveitseren Paul Bongni.

Det er 18 faste betongbaner, mens det av europabaner og filtbaner finnes mange ulike standardbaner som man velger blant. Ballene i minigolf har diameter 37–43 mm med varierende vekt, sprett og hardhet til bruk på de forskjellige banetyper.

Minigolf oppsto i USA og Storbritannia i 1920-årene. Det kom raskt til Tyskland og Sverige, og et svensk nasjonalt forbund ble stiftet i 1937. Et internasjonalt forbund ble stiftet i 1963, fra 1993 under navnet World Minigolf Sportfederation (WMF). EM ble arrangert fra 1959, fra 1991 ble det arrangert EM og VM vekselvis hvert år, både individuelt og for lag. Man benytter nå normalt to banetyper i hvert mesterskap, vanligvis europabane og betongbane. Det arrangeres også nordisk mesterskap.

I Norge ble Norges Minigolfforbund stiftet i 1985 og har tilslutning fra seks klubber i Oslo og Østfold (per 2018). Forbundet er medlem av WMF. NM ble arrangert fra 1985, vekselvis på to av banetypene. Det første VM ble arrangert 1991 i Oslo, og arrangeres annet hver år.

De høyest rangerte turneringene internasjonalt er US Masters, US Open, Kent Open, World Crazy Golf Championships og World Adventuregolf Masters.

• golf