miljøbevegelsen

Det er flere eksempler på at både organiserte og mer ad-hoc-baserte deler av miljøbevegelsen har fått politisk innflytelse. «Miljøbevegelsen» ble for alvor en maktfaktor i norsk politikk og samfunnsliv fra rundt 1970. Til å begynne med var miljøvern i hovedsak synonymt med naturvern, særlig vassdragsvern og opprettelsen av verneområder. Naturvernforbundet ble etablert allerede i 1914, med Hjalmar Broch som første leder. Reguleringen av vassdrag og store fossefall til kraftformål mobiliserte en rekke grupper, særlig blant ungdom, men også markante personligheter som økofilosofen Arne Næss, til protestaksjoner (sivil ulydighet).

Inspirert av boka til Erik Dammann, som ble utgitt i 1972, med forord av nettopp Arne Næss, ble Framtiden i våre hender (FIVH) startet på et folkemøte med over to tusen frammøtte i 1974. FIVH fronter også etisk forbruk, global rettferdighet og sosial bærekraft (bekjempe fattigdomsproblemet), i tillegg til miljøvennlig forbruk i kampen mot overforbruk og sløsing. Selv om sammenslutninger som SABIMA og SRN til sammen har flere medlemmer, så har FIVH utviklet seg til den største miljøorganisasjonene i Norge med over 45 000 medlemmer, mens Naturvernforbundet er nest størst med over 36 000 medlemmer (per 2023).

I 2006 startet Besteforeldrenes klimaaksjon (BKA) – først som et nettverk i FIVH med en rekke rikskjendiser som støttespillere, senere som en medlemsorganisasjon fra 2012. BKA er fortsatt en tydelig stemme for en mer ansvarlig klimapolitikk på vegne av kommende generasjoner.

I enkelte miljøsaker vil også enda eldre og større medlemsorganisasjoner som Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) og Den Norske Turistforening (DNT) støtte andre mer rene miljøorganisasjoner og således bli assosiert med miljøbevegelsen. Eksempelvis når det gjelder å redusere påvirkninger på jakt, fiske eller beskytte friluftsområder.

Dette engasjementet, sammen med andre trender i samfunnet resulterte i at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972. Botanikkprofessor Olav Gjærevoll var en viktig drivkraft og første statsråd. Gro Harlem Brundtland startet sin rikspolitiske karriere som miljøvernminister i 1974. Fremveksten av miljøbevegelsen kan forstås som en respons på at industriutviklingen i Norge i etterkrigstiden medførte økt forurensning. Industrien hadde negative konsekvenser for natur, miljø og mennesker. Fra 1950- og 1960-tallet var det debatt rundt konsekvensene av byggingen av særlig smelteverk, eksempelvis ved byggingen av smelteverket i Årdal. Etableringen av Røykskaderådet i 1961 var et tiltak for å regulere denne type utslipp og redusere de negative konsekvensene.

Representanter fra miljøbevegelsen har tatt i bruk ulike aksjonsformer for å fremme sine standpunkt, og gjerne få mest mulig oppmerksomhet. I flere miljøsaker har det blitt tatt i bruk direkte aksjoner, men også sivil ulydighet som siste utvei for å stoppe aktiviteter som miljøaktivister er sterkt imot. Flere slike aksjoner har fått betydelig mediedekning i Norge, gjerne mot større energiutbygginger. Noen kjente aksjoner i regi av miljøbevegelsen:

• Aksjoner mot vannkraftutbygginger; Mardøla-aksjonen (1970) lenkegjenger og sultestreik under Alta-saken (1978-1982),
• Folkeaksjonen bevar Hardanger – mot «monstermaster» (2010)
• Ulike aksjoner mot vindkraftutbygging, både før og etter at Motvind Norge ble stiftet i 2019
• Striden om gruvedriften på Engebøfjellet med sjødeponi i Førdefjorden (2016).
• Striden om vindkraft på Fosen med aksjoner fordi en høyesterettsdom om brudd på menneskerettigheter ikke ble fulgt opp.

I flere av disse utbyggingssakene klarte ikke aksjonistene å få omgjort vedtakene, men flere hevder at det har påvirket påfølgende politikkutforming eller ført til at man har tatt mer miljøhensyn under og etter utbyggingen. Folkeaksjonen oljefritt LoVeSe innkasserte imidlertid i 2022 full seier, etter å ha oppnådd bredt politisk flertall mot å åpne for oljeleting (eller konsekvensutredninger) langs norskekysten mellom Lofoten og Senja.

Enkelte hevder at stadig sterkere og mer ytterliggående aksjonsformer er tatt i bruk også i Norge, særlig når klimaaktivister rammer mer tilfeldige mål (som er mer symboler uten direkte kobling til årsaken for miljøproblemet). Nylige eksempler er demonstranter fra Stopp Oljeleting, som stanset vilkårlig biltrafikk i rushtiden, aksjoner under internasjonale skiløp, aksjonister som limer seg fast til kjente kunstverk eller tilgriser skulpturer i Vigelandsparken for å stanse oljeleting.

Både i Norge og internasjonalt har ulike representanter for miljøbevegelsen i flere sammenhenger gått rettens vei med søksmål mot staten (Klimasøksmål) eller oljeselskap (Shell i Nederland, 2021) for å få fram prinsipp-vedtak om at noen må stilles til ansvar for klimakrisen. Saksøkerne hevder gjerne at mer inngripende samfunnsendringer er nødvendig, som å stanse oljeleting for å få ned klimagassutslipp og således nå forpliktende utslippskutt i tråd med Parisavtalen.

Flere klagesaker eller bekymringsmeldinger er også sendt inn fra norsk miljøbevegelse til ESA (EFTA overvåkingsorgan) for brudd på Norges forpliktelser til EU-direktiver som etter tatt inn i EØS-avtalen. Dette gjelder blant annet om mangelfull gjennomføring av EUs vanndirektiv med hensyn til å redusere påvirkninger fra vannkraft (2011-), lakseoppdrett (2014- ) og deponering av gruveavfall i norske fjorder (2015-2022).

Representanter fra Neptun network og Norges Miljøvernforbund har også aksjonert mot miljømyndigheter for å markere misnøye mot forvaltningspraksis om lakseforvaltning, forurensingstillatelser eller invasive arter (kongekrabbe).

Den unge klimaaktivisten Greta Thunberg startet alene «Skolstrejk för klimatet» utenfor den svenske Riksdagen i 2018. Utover i 2019 klarte hun å mobilisere skoleungdom over hele verden med sitt sterke engasjement. Hun ble også talsperson for at verden måtte omtale utfordringene med menneskeskapte klimaendringer som klimakrise, noe den britiske avisen The Guardian fulgte opp. En rekke politiske organer som EU-parlamentet, flere fylkesting og kommunestyrer i Norge erklærte sågar klimakrise og naturkrise i 2019.

Internasjonalt har særlig Greenpeace gjort seg bemerket med sivil ulydighet for å beskytte naturen og fremme bærekraftige løsninger, blant annet mot oljeboring i Barentshavet eller utenfor Australia. De organiserer også trening av sine medlemmer i slike ikke-voldelige og fredelige aksjoner.

Flere av de store internasjonale miljøorganisasjonene som Greenpeace, WWF og EEB er aktive lobbyister og er representert i mange internasjonale fora, blant annet i FN og EU-systemet. De regnes således som en viktig stemme i det offentlige rom, med formell uttalerett i saker og politikk-utforming av betydning for miljø og naturvern. WWF ble etablert i 1961, og regnes som verdens største miljøorganisasjon med over 5,4 millioner støttespillere (2017). De har aktivitet i nærmere 100 land, og mer enn 6000 ansatte, også i flere land der demokratiske rettigheter står svakere, og miljødemonstrasjoner kan medføre fengsling. Flere av WWFs rapporter om naturens tilstand anerkjennes av mange som etterrettelige og viktig kunnskapsstatus om utviklingen av verdens ville dyrebestander.

I tillegg til vassdragsvern har miljøbevegelsen i mange land engasjert seg om energiutbygginger. Østerrike startet et kjernekraftprogram på 1960-tallet, men to år før landets første atomkraftverk skulle settes i drift, så snudde folkeopinionen. Store demonstrasjoner mot Zwentenorf atomkraftverk endte med at selv om det ble ferdig bygget, så ble det av miljøhensyn aldri produsert noe kraft fra dette verket etter en avstemning i parlamentet i desember 1978.

Siden 1980-tallet har det blitt dannet nye miljøpartier i en rekke europeiske land, og flere av de grønne partiene har fått til dels stor oppslutning. Særlig i Tyskland har Die Grünen vært en maktfaktor. I Norge er det en rekke etablerte politiske partier som ønsker å fremstå som «miljøpartier», særlig Sosialistisk Venstreparti og Venstre, og flere hevder også Rødt og Senterpartiet, i hvertnfall i enkelte miljøsaker.

I 1988 ble Miljøpartiet De Grønne (MDG) stiftet, men først i 2013 fikk partiet en representant (Rasmus Hansson) innvalgt på Stortinget. Partiet fikk etter dette økt oppslutning i flere påfølgende kommune- og fylkestingsvalg, og fikk sentrale politiske posisjoner som ordfører eller varaordfører i enkelte kommuner. Fra 2022 ble mangeårig leder av FIVH Arild Hermstad MDGs partileder.

• Altasaken
• grønne politiske partier
• gruvekonflikten i Førdefjorden
• Klimasøksmål mot Staten for brudd på miljøparagrafen i Grunnloven
• sivil ulydighet
• Flere artikler om miljøbevegelsen

• EEB – The største nettverket for miljøorganisasjoner i Europa
• Extinction Rebellion (XR)
• Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja
• Motvind Norge
• Neptune Network
• Samfunnsforskning om bærekraftig el-nettuvikling – CEDREN – SusGrid
• SABIMA.no – miljøorganisasjon for å stanse tap av naturmangfold
• STOPP OLJELETINGA.no

• Erik Dammann (1972). Fremtiden i våre hender. Gyldendal norsk forlag (oversatt t svensk, finsk, dansk og engelsk)
• WWF (2022). Living Planet Report 2022 – Building a naturepositive society.