middelalderlatinsk litteratur

I Italia fikk Cassiodor (død cirka 580) stor betydning med sitt kloster Vivarium og sin håndbok for munker (Institutiones), som bidro til å åpne klostrene for den antikke litteraturen. I Gregor den stores (død 604) forfatterskap fikk hans verk om helgener (Dialogi) størst betydning, særlig siste del om livet etter døden, som fikk betydning for Dante. Her ble den hagiografiske sjangeren fra Sulpicius Severus (død 397) og Eugippius (død 532) videreført.

I det visigotiske Spania ble Isidor fra Sevilla (død 636) en stor formidler av antikk lærdom gjennom sitt «leksikon» (Etymologiae). Julian fra Toledo (død 690) er blant periodens beste historieskrivere. I Gallia var Venantius Fortunatus (død cirka 600) betydelig både som religiøs lyriker og epiker. Gregor fra Tours (død 594) utmerket seg ved sitt fortellertalent i sin hagiografi og historieskrivning (Frankernes historie).

I Irland ble det utviklet en egenartet hymnediktning (blant andre Columba, død 597), mens hagiografien nådde et høydepunkt med Adamnan (død 704). Gjennom misjonæren Columbanus (død 615) øvde det irske klosterlivet sterk innflytelse på Kontinentet. Omkring år 700 ble England førende i åndslivet med Aldhelm (død 709) og især Beda (død 735). I Bedas omfattende forfatterskap er fremstillingen av den engelske kirkes historie (Historia ecclesiastica gentis Anglorum) å regne som et hovedverk i middelalderlatinsk litteratur.

Etter en periode av litterært forfall skapte Karl den store (død 814) epoke med sitt utdannelsesprogram fra 780-årene. En bærende kraft var Alkuin fra York (død 804) med et rikt, blant annet pedagogisk, forfatterskap. Den betydeligste dikteren ved hoffet var den antikk-inspirerte Theodulf (død 821). Paulus Diaconus (død 797) skrev langobardenes historie. Under Svetons innflytelse skrev Einhard (død 840) den første rene biografi i middelalderlatinsk litteratur, Vita Karoli Magni («Karl den stores liv»).

Under og etter Karl vokste nye lærdomssentre frem. Fulda i Tyskland hører til de fremste gjennom blant andre Hrabanus Maurus (død 856), teolog, leksikonforfatter og sinnrik dikter. Den betydeligste dikteren på 800-tallet er Walahfrid Strabo (død 849) med sin personlige lyrikk; hans visjonsdikt (Visio Wettini) fører frem til Dantes Commedia. Frechulf av Lisieux (død 853) skrev den første verdenshistorien i middelalderlatinsk litteratur, og Nithard, Karls dattersønn, skrev den første samtidshistorien.

Fremragende irske lærde virket på kontinentet: filosofen Johannes Eriugena og Sedulius Scottus, som også var dikter. Fra de gamle middelhavslandene er navnene få: Agnellus av Ravenna (død cirka 855) hører til tidens beste historieskrivere. I det mauriske Spania fornyet Eulogius av Cordoba (død 859) hagiografien under inntrykk av samtidens forfølgelser, og Paulus Arbarus (død 861) skildret de kristnes situasjon.

Sammenlignet med utfoldelsen i karolingisk tid er 900-tallet preget av fattigdom. St. Gallenklosteret ble et sentrum og et arnested for fornyelse. Notker Balbulus (død 912) gav sekvensen litterær rang, og Ekkehard 1 (død 973) skapte middelalderens første store helteepos (Waltharius). Nonnen Hrotsvita av Gandersheim (død cirka 1000) er mest kjent for sine legendedramaer. På 900-tallet ble antagelig den populære versifiserte romanen Historia Apollonii regis Tyri skrevet i England. Leo av Napoli oversatte den greske Aleksander-romanen.

Blant historikere merker man seg Liutprand av Cremona (død 972) for hans reiseberetning fra Konstantinopel. I rekken av krønikeskrivere er Sigebert av Gembloux (død 1112) blant de ledende. Guilbert av Nogent (død 1121) skrev om det første korstoget. En viktig kilde for Nordens historie er Adam av Bremen (død 1085) med sitt verk om de hamburgske erkebiskopene (norsk oversettelse 1993). Fra midten av 1000-tallet stammer det første dyreepos med satirisk tilsnitt, den såkalte Ecbasis captivi, dessuten romaneposet Ruodlieb og Carmina Cantabrigiensia (etter funnstedet Cambridge) – en diktsamling med kjærlighetsdikt og verdslige sekvenser.

På 1100-tallet vokste en ny «renessanse» frem i skolene i og rundt Paris. Teologen og filosofen Pierre Abélard (død 1142) skrev blant annet en hymnesamling og den selvbiografiske Historia calamitatum. Bernard av Clairvaux (død 1153) når stilmessig høyt i sin religiøst intense prekenprosa. Adam av St. Victor (død 1192) brakte den religiøse sekvensen til et høydepunkt. Et verdslig og antiklerikalt innslag preger den begynnende vagantdiktning (se Carmina burana). Markante diktere i denne tradisjonen er Hugo av Orléans (død cirka 1150) og Archipoeta (død cirka 1170).

Det satiriske dyreepos nådde sitt høydepunkt med Nivardus av Ghents Ysengrimus (1148) med fablene om Reineke rev. Bibeleposet kulminerte med Petrus Rigas Aurora. Walther av Châtillon fremstilte Aleksandersagnet i et stort dikt.

Det første korstoget og normannerne gav stoff til poetiske samtidskrøniker. I England betydde den normanniske invasjonen i 1066 ny oppblomstring: Geoffrey fra Monmouth (død 1155) skrev en ganske ukritisk fremstilling om de gamle engelske konger (blant annet om Arthur). Betydeligere som historiker er William of Malmesbury (død 1143). En ledende skikkelse er John av Salisbury (død 1180), blant annet kjent som samtidshistoriker (Historia pontificalis). Blant historikerne rundt Fredrik Barbarossa er Otto fra Freising (død 1158) den mest originale.

Kulturhistorisk interessant er Andreas Capellanus' verk om høvisk kjærlighet (De amore). Gresk og arabisk litteratur ble kjent via Spania og Sør-Italia. Orientalsk fortellekunst ble tatt opp av Petrus Alfonsi i Disciplina clericalis i begynnelsen av 1100-tallet og av Johannes de Alta Silva i Historia septem sapientium i slutten av århundret.

Med fremveksten av litteratur skrevet på nasjonalspråk ble latinen i høyere grad avgrenset til teologi og filosofi (se blant annet skolastikk, Thomas av Aquino, Albertus Magnus, Johannes Eckehart og Nicolaus av Kues). Fra begynnelsen av 1200-tallet stammer Saxo Grammaticus' Gesta Danorum, en nasjonal historie fra Norden av europeisk rang i middelalderlatinsk litteratur. En folkelig historiebok med stor utbredelse var Gesta romanorum fra cirka 1300. I hagiografien ble Jacobus de Voragines (død 1298) Legenda aurea standardverket.

Den oppbyggelige litteratur er iøynefallende i perioden; Ludolf fra Sachsens Vita Christi (1300-tallet) og Thomas a Kempis' Imitatio Christi (1400-tallet). Et annet trekk er mystikken (Eckehart), representert i Norden især ved den hellige Birgittas syner (Revelationes). I diktningen er lærediktet fremtredende på en rekke kunnskapsområder. Blant de høyeste litterære ytringene i perioden er en lang rekke sekvenser (deriblant Dies irae og Stabat mater).

• epos
• sekvens
• latin
• middelalderen

• Manitius, Max: Geschichte der lateinischen Literatur des Mittelalters, 1911-31, 3 b.
• Mantello, F.A.C. & A.G. Rigg, red.: Medieval Latin : an introduction and bibliographical guide, 1996, isbn 0-8132-0842-4