meritokrati, politiske eller andre sosiale systemer hvor makt og autoritet er fordelt blant medlemmene etter de evner, særlig teoretiske (intelligens), de har. Man finner ikke i dag rent meritokratiske politiske systemer, men innslaget av meritokrati synes å være økende i de fleste systemer i den industrialiserte verden. Disse innslag øker ved at de offentlige forvaltningsapparater blir sterkere, og ved at kontakten mellom forvaltningsapparatene og organiserte teknisk-økonomiske interesser utbygges. I andre sektorer av samfunnet enn den rent politiske kan det meritokratiske innslag være betydelig, f.eks. i de store industri- og finansforetagender, i det militære, i helsevesenet og i forskning og massemedia. Mye av drivkraften bak meritokratiets fremvekst synes å være troen på at sosial fremgang er avhengig av at makt blir koblet med intelligens, eller mer generelt, kunnskap.
Styrkelsen av de meritokratiske normer har bidratt til å undergrave betydningen av arvede privilegier; forsåvidt har de virket demokratiserende. Men ved at de meritokratiske normer også bidrar til å rettferdiggjøre et nytt privilegiekriterium, dyktighet eller intelligens, virker de avdemokratiserende. Mange samfunnsiakttagere, fremtidsforskere og science fiction-forfattere har vært opptatt av meritokratiets trussel mot demokratiet og mot det humane samfunn. Det gjelder bl.a. briten Michael Young, som med sin bok The Rise of the Meritocracy (1958) populariserte betegnelsen meritokrati. Nær beslektet med meritokrati er betegnelser som ekspertstyre, teknokrati, prestasjonssamfunn og til dels kunnskapssamfunn.