Den genetiske variasjonen i menneskearten (Homo sapiens) er resultatet av vår arts evolusjonshistorie. Den genetiske sammensetningen av menneskepopulasjonen er derfor blitt formet av både naturlig utvalg, genetisk drift og migrasjon (genflyt).

Genetisk variasjon innen Homo sapiens er til en viss grad geografisk strukturert. Dette er forventet ettersom mennesker på ulike kontinenter historisk sett har hatt begrenset migrasjon seg imellom. Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden for rundt 50 000 år siden, har det vært tilstrekkelig lav genflyt mellom enkelte populasjoner til at frekvensen av alleler for enkeltgener er ulik på tvers av menneskegrupper.

Naturlig utvalg har også medført at menneskegrupper som lever på ulike områder på jorda er tilpasset noe ulike miljøforhold.

Å dele inn menneskearten i ulike grupper basert på genetikk er likevel svært vanskelig. Grunnen er at det finnes langt mer variasjon innen geografiske grupperinger av mennesker enn det finnes på tvers av disse grupperingene.

Mange forskjeller mellom grupper av mennesker som tidligere har blitt forklart med genetikk synes ofte dekkende forklart ved kulturelle, sosiale og miljømessige ulikheter.

Genetisk variasjon hos mennesker

To tilfeldig valgte mennesker som lever på jorda i dag er i gjennomsnitt 99,9 prosent like i sitt DNAnukleotidnivå. Siden det er om lag tre milliarder nukleotider i menneskets DNA, betyr det at to tilfeldig valgte mennesker har rundt to til tre millioner nukleotider som ikke er identiske med hverandre. Det meste av denne variasjonen (om lag 90 prosent) finnes innad i menneskegrupper som deler geografisk tilhørighet. Ytterligere 10 prosent genetisk variasjon dukker opp når vi sammenlikner mennesker på tvers av geografisk tilhørighet.

Det er altså langt mer variasjon innad i menneskegrupper enn det er på tvers av dem. Det er for eksempel fullt mulig for en europeer å være mer genetisk lik en asiat enn vedkommende er andre europeere.

Det moderne mennesket (Homo sapiens) oppsto i Afrika for omtrent 200 000 år siden, hvorfra en liten populasjon utvandret og befolket resten av kloden for om lag 50 000–70 000 år tilbake. Det er grunnen til at det finnes mer genetisk variasjon i den afrikanske befolkningen sør for Sahara enn det finnes i resten av den menneskelige populasjon til sammen. Likevel har forskere til gode å finne ett eneste gen der afrikanere (sør for Sahara) kun har én genvariant (allel) mens europeere har en annen.

Det finnes tilnærmet ingen skarpe geografiske skiller som også reflekteres i skarpe genetiske forskjeller mellom menneskegrupper. Genetiske forskjeller mellom ulike geografiske grupperinger handler derfor i det store og hele om ulikheter i hyppighet av de samme genvariantene.

Den store genetiske variasjonen innad i grupper av mennesker, samt det faktum at en person fra én gruppe kan være mer genetisk lik en person fra en annen gruppe, gjør at grupperinger av menneskepopulasjonen basert på genetikk alene i stor grad vil være lite presise og ofte kunstige.

Tilpasning av legemidler til ulike grupper av mennesker eksemplifiserer vanskeligheten med å definere slike grupper basert på genetikk alene. Noen sykdommer som skyldes genetiske defekter er vanligere å finne i noen deler av verden sammenliknet med andre deler. Det er for eksempel vanligere for mennesker som bor i Afrika og rundt Middelhavet å ha sigdcelleanemi sammenliknet med personer fra Nord-Europa. Et annet eksempel er cystisk fibrose som opptrer hyppigere i Nord-Europa enn i Afrika.

Geografi kan derfor i enkelte tilfeller indikere sannsynligheten for om en person har en viss type sykdom. Men siden den genetiske variasjonen er så stor på tvers av grupper, opptrer allelene som forårsaker sykdommen også utenfor de geografiske områdene der sykdommen forekommer hyppigst. Geografisk tilhørighet er følgelig ofte en svak indikator på om en person er bærer av et potensielt sykdomsallel.

Forsøk på inndelinger

Vitenskapen har opp gjennom historien søkt å finne system i forskjellene mellom menneskegrupper. Det har til alle tider vært vanlig å klassifisere etter ytre kriterier som statsdannelse, språk, religion og skikker. Det har tradisjonelt også vært vanlig å legge utseendemessige kjennetegn til grunn.

Et velkjent eksempel er den tyske psykiateren Ernst Kretschmers omstridte teori om inndelingen i kroppstyper, der det ble skilt mellom den pykniske, leptosome og atletiske kroppsbygning.

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet med mer. Individuelle variasjoner innen gruppene for disse egenskapene er også ofte meget store.

Man har forsøkt å bedre inndelingsgrunnlaget ved å innføre trekk med enkel og velkjent nedarving. Spesielt har blodgruppene vært anvendt. En slik inndeling har imidlertid støtt på nye problemer ettersom fordelingen av blodgrupper mellom populasjoner ikke kan forklares basert på slektskap alene.

Store forskningsprosjekter

I 1991 foreslo populasjonsgenetikeren Luigi Luca Cavalli-Sforza og hans kolleger ved Stanford-universitetet i USA et omfattende prosjekt kalt Human Genetic Diversity Project (HDGP). Målet med prosjektet var å studere og kartlegge variasjonen av ulike genfrekvenser gjennom DNA-undersøkelser av tusener av befolkningsgrupper jorden rundt.

Dataene fra prosjektet har bidratt til en bedre forståelse av det genetiske mangfoldet i menneskepopulasjonen, hvor raskt DNA-et i mennesker endrer seg (hvor raskt nye mutasjoner oppstår), hvordan mennesket har befolket kloden og hvilke populasjoner som er nærmest i slekt med hverandre; kort sagt menneskets evolusjonshistorie.

Prosjektet har møtt motstand på etisk grunnlag, blant annet fra representanter for urbefolkninger som mener det vil kunne skade deres sak.

Et annet bredt anlagt prosjekt har vært presentert av Francis S. Collins ved National Human Genome Research Institute i USA. Prosjektet ønsker å etablere en database som inneholder informasjon om mutasjoner i enkelt-nukleotider i menneskets DNA. Målet med prosjektet er å karakterisere enkelt-nukleotid-polymorfismer (SNP) i ulike populasjoner.

I prosjekter som disse forventer man å kunne påvise at ulike befolkningsgrupper vil ha forskjeller i hyppigheten av visse genvarianter, for eksempel for enkelte ytre karaktertrekk. Ett enkelt individ har på den annen side ikke noen genfrekvens, slik at en genetisk undersøkelse ikke vil kunne vise med 100 prosent sikkerhet hvilken befolkningsgruppe vedkommende tilhører.

En person kan for eksempel ha et sett av blodgruppe-gener som er forskjellig fra det hos vedkommendes nærmeste slektninger, men likt det hos et individ i en helt annen befolkningsgruppe.

Inndelingens problem, benevnelser

Få grener innen vitenskapen er så etisk problematiske som den som beskjeftiger seg med klassifikasjon av mennesker. Det pågår en løpende samfunnsdebatt om det i det hele tatt er riktig å operere med ulike grupperinger av mennesker basert på arvemessige forskjeller, og hva slike grupperinger eventuelt bør benevnes.

Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den ofte oppleves som belastende og diskriminerende.

I FNs første erklæring om rase og rasisme fra 1950 uttales det at nasjonale, kulturelle, religiøse, geografiske og lingvistiske grupper feilaktig omtales som raser, og at det isteden ville være bedre å bruke termen 'etniske grupper'. Andre benevnelser som foreslås brukt er 'folk' og 'geografisk variant'.

Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper fortsatt vil være et problem selv om man avskaffer eller skifter benevnelse.

Historiens og samtidens utallige eksempler på overgrep mot mennesker med annet utseende understreker hvor komplisert dette feltet er.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Elias Hasle

Sitat: "Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den innenfor biologien gjerne begrenses til å gjelde distinkte grupper av individer med nedsatt innbyrdes fruktbarhet (se rase), men ikke minst da den nå oppleves som belastende og diskriminerende."

Verken artikkelen om rase eller den relaterte artikkelen om underart understøtter at denne inndelingen innebærer nedsatt fruktbarhet ved krysninger. Det er snarere snakk om mindre tendens til krysninger, typisk med utgangspunkt i geografisk adskillelse av populasjoner, fulgt av divergent evolusjon, både nisjetilpasning, seksuell seleksjon og genetisk drift.

Blant biologer er det ikke noen knusende konsensus om hvorvidt underarter eksisterer hos nålevende mennesker, dersom man bruker samme kriterier som for andre arter. Det trenger ikke nødvendigvis å være store eller konsekvente genetiske forskjeller mellom populasjoner av en art for at de skal regnes som underarter. Det avhenger helt av hvilken definisjon man bruker på underart.

Her er en velskrevet vitenskapelig artikkel som forsøker å vurdere statusen hos mennesker ut fra forsøksvis objektive kriterier som brukes av biologer: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3737365/
Ut fra ingen av disse kriteriene kvalifiserer menneskepopulasjoner til å klassifiseres som underarter. Men det er noen problemer med resonnementet. Grensen på 0.25 for statistikken Fst er vilkårlig satt, noe artikkelen også nevner. De største avstandene mellom menneskepopulasjoner beveger seg nær den grensen (for eksempel 0.192 mellom Yoruba-folket i Nigeria og japanere). Det er også verdt å merke seg at Fst-avstandene mellom ulike dyr av hundeslekten, av noen regnet som arter og av noen som underarter, er vesentlig mindre (Øst-ulver er nærmere enn 0.1 til både eurasisk gråulv, nord-amerikansk gråulv og rødulv, og så nær som 0.045 til coyoter, som regnes som en egen art!). Se Wikipedia-artikkelen om Fst med kilder: https://en.wikipedia.org/wiki/Fixation_index

Definisjonen artikkelen bruker, som baseres på Fst, har et tilleggskriterium om at det er klart avgrensede populasjoner. Artikkelen legger frem dokumentasjon på at forskjellene mellom menneskelige populasjoner øker svært gradvist med avstand, noe som slik sett utelukker en inndeling i underarter. Men den samme artikkelen trekker frem at man ved å undersample populasjonene geografisk vil komme til konklusjoner om flere distinkte grupper. Dette kan kanskje være tilfellet med mange av de vedtatte underartene man har, for eksempel i hundeslekten. Og hvis det er utbredt, kan det undergrave det angitte kriteriet for å definere en underart, og/eller være med på å undergrave hele begrepet underart. Eller føre til at mange arter som nå regnes som underarter ikke kan regnes som det lenger.

Mennesket har i nyere tid gått i retning av (enda) mer blanding av populasjoner (globalisering av samfunnet), noe som kan indikere at eventuelle raser/underarter tilhører fortiden, på den måten at utviklingen kanskje mindre enn noensinne peker i retning av fremtidig differensiering i ulike arter. Man ser imidlertid også tendenser til at folk "holder seg til sine egne" i mange generasjoner etter folkevandring. Jeg vet ikke hvor mye av dette som handler om kultur og hvor mye som eventuelt kan være varige effekter av seksuell seleksjon.

Enten mennesket kan kategoriseres i underarter/raser eller ikke (eventuelt ikke lenger), er det problematisk at rasebegrepet for mennesker har en så lang historie dominert av annet enn biologisk vitenskap, fra tidligere tiders klassifisering, og ikke minst rangering og diskriminering, basert på trekk noen liker eller ikke liker, til nyere tiders mantraer fra andre fag om at rase utelukkende er en sosial konstruksjon. Vitenskapelige funn av klynger basert på (ulike utvalg av) DNA sammenfaller heller ikke nødvendigvis med populære (eller "sosialt konstruerte") oppfatninger.

Rase er et tabu, og dét driver ikke akkurat vitenskapen fremover. Samtidig har det blitt et tabu av en grunn, og man kan diskutere om det overhodet er viktig å finne det riktige svaret på om mennesket har biologiske underarter. Personlig synes jeg det er utilfredsstillende hvis de som ikke vil diskutere skal få sitte med definisjonsmakten. Men man kan, med all vitenskapelig integritet i behold, velge å holde seg til mer nøytrale, entydige og ubestridelige uttrykk som "avstamning" der det er relevant.

svarte Elias Hasle

NB: Man har også artikler som denne: https://www.pnas.org/content/pnas/104/52/20753.full.pdf
Denne artikkelen påstår å dokumentere at menneskeheten har hatt svært mye raskere evolusjon i de senere årtusener, altså lenge etter at vi ble homo sapiens. Det er vel ikke nødvendigvis riktig å fokusere så mye på den store variasjonen innad i populasjoner når man skal vurdere om populasjonene kan klassifiseres som underarter, hvis den store variasjonen innad i populasjonene er en del av en pågående hurtigevolusjonsprosess.

Og selv om den første artikkelen jeg linket til sammenligner med sjimpanser for å unngå at argumentasjonen blir antroposentrisk og kulturelt betinget, er det ikke sikkert at forholdene blant sjimpanser alene utgjør et godt sammenligningsgrunnlag, bare fordi de er menneskets nærmeste slektning. Sjimpanser er mye færre, reiser kortere og har etter alt å dømme levd mye mer likt over de siste hundretusener av år enn menneskene har.

skrev Kjetil Lysne Voje

Hei Elias,

Takk for kommentaren din. Du har helt rett i at grupper innen en art som omtales som raser ikke nødvendigvis har nedsatt innbyrdes fruktbarhet. Jeg skal endre artikkelen for å rette opp i dette.

Takk også for referansene til artikler der ulike kriterier diskuteres og brukes for å dele opp arter i underarter etc. Å dele opp en art i underarter er ikke akkurat en eksakt vitenskap.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg