menneskeofring

Menneskeofring er ofring av mennesker i den hensikt å oppnå gudenes eller de høyere makters gunst. Den har vært et vanlig ritual hos mange folk både i forhistorisk og historisk tid. Menneskeofring kunne ha karakter av en forsoningsakt overfor gudene, eller den ble utført for at gudene skulle bli tilført ny kraft og styrke.

Man finner nokså tydelige spor hos egypterne, israelittene, grekerne, de gamle germanere og de norrøne folk, dessuten i Kina, India, Polynesia og ikke minst i Mellom-Amerika.

Overalt hvor det har vært praktisert både ofring av mennesker og ofring av andre ting (levende dyr, mat osv.), har menneskeofferet vært ansett som det mest betydningsfulle og virksomme offeret. Hos aztekerne spilte det en stor rolle i kulten. Det ble vanligvis ofret krigsfanger, men dessuten ble det hvert år utpekt en ung mann blant de vanlige borgerne som skulle personifisere en av de større guddommer i ett år. Dette var en stor ære; de utpekte ble behandlet med den største ærbødighet, og ble samlet i en luksuriøs bolig der alle livets gleder stod til deres disposisjon. Ved en årlig offerfest ble den unge mannen drept av prestene, og hjertet ble ofret til guddommen.

Da henrettelser av forbrytere, krigsfanger og lignende hos mange folk har en seremoniell form, kan det være vanskelig å avgjøre om dette er menneskeofring eller en regulær henrettelse. Man har derfor eksempler på at flere folk som er blitt tillagt menneskeofringer, antagelig ikke kjente skikken.