menneskehandel, eng. trafficking in human beings, organisert handel med mennesker, innad i et land eller over landegrenser, med den hensikt å utnytte dem f.eks. i tvungen prostitusjon eller for andre seksuelle formål, tvangsarbeid/slaveri, krigstjeneste eller organsalg. De som står bak handelen, oppnår kontroll gjennom utilbørlig atferd som bruk av vold, trusler og ved å utnytte ofrenes sårbare situasjon.
Typiske ofre for menneskehandel lever i nød (fattigdom, foreldreløshet, eneomsorg for barn, arbeidsledighet o.l.). De kommer fra land med lav levestandard og er for eksempel blitt fristet med tilbud om arbeid i land med høy levestandard.
Til forskjell fra menneskesmugling inneholder FNs definisjon av menneskehandel, slik den fremkommer av Palermoprotokollen (se avsnittet Konvensjoner, avtaler og samarbeid nedenfor) både en form for tvang/forledelse, og en påfølgende utnyttelse av ofrene. Mens menneskesmugling forutsetter at migrantene har gitt sitt samtykke til å bli smuglet illegalt inn i et land, har ofre for menneskehandel enten ikke samtykket, eller de har blitt med frivillig på falske premisser. Mens smuglingen opphører ved ankomsten til destinasjonsstedet, innebærer menneskehandel en vedvarende, ulovlig utnyttelse av offeret. Og i motsetning til smugling, kan handel med mennesker foregå innenfor et lands grenser.
Palermo-protokollens artikkel 3b slår også fast at dersom en person har valgt å prostituere seg, så er denne personen likefullt et offer for menneskehandel hvis det er brukt forledelse, misbruk av sårbar situasjon eller tvang.
Omfang. Menneskehandel er en milliardindustri og har ifølge FN passert narkotikahandel som verdens nest største illegale økonomi, etter våpenhandel. Ifølge FN har denne industrien et omfang på mellom 5 og 7 milliarder USD i året, og antall ofre anslås til om lag 4 millioner i året. Kvinner og barn er særlig utsatt for menneskehandel, først og fremst pga. veksten i sex- og underholdningsindustrien.
Ifølge tall fra OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) blir omkring 1,2 millioner barn ofre for menneskehandel hvert år. Barneofre blir ofte brukt som hushjelp, i sex- og narkotikaindustrien, som arbeidskraft i butikker og restaturanter eller som tiggere eller lommetyver.
Konvensjoner, avtaler og samarbeid
Det er inngått flere internasjonale overenskomster om bekjempelse av menneskehandel, og ved protokoller av 1947 og 1949 er de oppgaver som her var tillagt Folkeforbundet, overført til FN. De eldre konvensjoner er avløst av en mer omfattende konvensjon av 21. mars 1950 om undertrykkelse av handel med mennesker og utnytting av andres prostitusjon. Denne konvensjonen har ikke fått den oppslutning som er ønskelig. Det ble derfor tatt initiativ, både innen Europarådet og i FN, for å utvikle nye regler som skulle bekjempe ulike former for seksuell utnyttelse av kvinner og barn. Dette var også et sentralt punkt på UNICEFs konferanse om seksuelt misbruk av barn i Stockholm 1996. Denne konferansen munnet ut i et sluttdokument som oppfordret statene til å vedta nasjonale handlingsplaner mot kommersiell seksuell utnyttelse av barn.
En FN-konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (United Nations Convention against Transnational Organised Crime) ble undertegnet i Palermo 15. november 2000. Avtalen trådte i kraft i september 2003. Avtalen ble supplert med to protokoller, en protokoll mot menneskesmugling (Protocol against the Smuggling of Migrants by Land, Sea and Air) og en protokoll mot menneskehandel, Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Protocol to Prevent, Suppress and Punish Trafficking in Persons, Especially Women and Children). Sistnevnte protokoll, som også går under navnet Palermo-protokollen, er basert på internasjonale menneskerettighetsprinsipper og var ved årsskiftet 2005/06 ratifisert av over 120 land, deriblant Norge.
Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (Council of Europe Convention on Action against Trafficking in Human Beings) ble undertegnet av bl.a. Norge 16. mai 2005. Den trer i kraft når den er ratifisert av ti stater. Per januar 2006 hadde ingen av de 24 statene som hadde undertegnet konvensjonen, ratifisert den. Konvensjonen setter felles standarder for de 46 medlemslandene og skal, i tillegg til å fokusere på kriminalisering og straffeforfølging av bakmennene, sikre at ofrene og deres menneskerettigheter blir beskyttet under etterforskning og opprulling av trafficking-saker.
Menneskehandel innebærer grove brudd på menneskerettighetene, og i de senere år har bekjempelse vært høyt prioritert. Stadig flere land innfører strenge straffer for menneskehandel, og bekjempelsen er dessuten forankret i et internasjonalt samarbeid som stadig blir tettere. Det globale nettverket ECPAT (End Child Prostitution, Child Pornography and Trafficking of Children for Sexual Purposes) som arbeider for å få slutt på barneprostitusjon, barnepornografi og handel med barn, er i dag representert i 67 land (2005).
Både Interpol og Europol har styrket innsatsen mot trafficking av mennesker. Interpol har for eksempel videreutviklet sitt datasystem til å kunne romme store mengder etterretningsinformasjon om smuglerruter og metoder som benyttes i grenseoverskridende menneskehandel – The Human Smuggling and Trafficking Message System (HST). Utprøving av systemet ble satt i gang i Norge og Storbritannia i mai 2005, og samme år vedtok G8-landene å delta i prosjektet. Målet er at Interpols system skal innføres i samtlige 182 medlemsland.
Menneskehandel i Norge
Norge er både et destinasjonsland og et transittland for menneskehandel. Flere kriminelle nettverk som organiserer menneskehandel opererer i Norge, hvorav de største har forgreninger til over 20 land. Norsk politi har først og fremst avdekket handel med kvinner og jenter under 18 år som blir utnyttet i prostitusjon. I Norge (2006) kommer to av tre gateprostituerte fra andre land, de fleste fra østeuropeiske og baltiske land.
I 2004 ble det oppdaget at Norge sammen med Sverige og Danmark blir brukt som transittland av barnesmuglere. I løpet av 2004/05 forsvant 27 barn fra norske asylmottak, ingen hadde ved utgangen av 2005 kommet til rette. I samme periode forsvant 60 asylsøkende kinesiske barn fra asylmottak i Sverige. Seks av barna ble funnet igjen i Holland. Ifølge den hollandske avisen Telegraaf hadde de blitt solgt til bordeller og restauranter for mellom 75 000 og 120 000 norske kroner.
Bondevik-regjeringen lanserte en handlingsplan mot handel med kvinner og barn i 2003. Denne ble i 2005 fulgt opp av en ny handlingsplan mot menneskehandel (2005–2008). Hovedmålgruppen for handlingsplanen mot menneskehandel er kvinner og mindreårige som blir utnyttet i prostitusjon eller til andre seksuelle formål.
Straff
Straffelovens § 224 korresponderer med definisjonen i Palermo-protokollen og ble vedtatt ved lov 4. juli 2003. Ifølge paragrafen omfatter menneskehandel «den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til a) prostitusjon eller andre seksuelle formål, b) tvangsarbeid, c) krigstjeneste i fremmed land eller d) fjerning av vedkommendes organer, eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål.»
Det skilles mellom simpel og grov menneskehandel. Simpel menneskehandel straffes etter § 224 med fem års fengsel. Grov menneskehandel straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen, var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang, eller om handlingen gav betydelig utbytte.
Strafferammen økes med inntil det dobbelte hvis det er en tidligere domfelt person som på nytt begår en straffbar handling av samme art som han eller hun tidligere er dømt for.
Se også hvit slavehandel og organisert kriminalitet.
Internasjonalt rammeverk for å forebygge og bekjempe menneskehandel
| Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948 |
| Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 med tilleggsprotokoller |
| Folkeforbundets konvensjon om slaveri av 1926 (Endret ved FNs protokoll av 1953) |
| FNs tilleggskonvensjon om avskaffelse av slaveri, slavehandel og forhold og fremgangsmåter beslektet med slaveri av 1956 |
| ILO konvensjon nr. 105 om avskaffelse av tvangsarbeid av 1957 |
| FNs konvensjon om bekjempelse av alle former for diskriminering av kvinner av 1979 |
| FNs konvensjon om barnets rettigheter av 1989 med tilleggsprotokollene om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi og om barn i væpnet konflikt av 2000 |
| Den internasjonale straffedomstolens vedtekter av 1998 |
| ILO konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid av 1999 |
| FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet med tilleggsprotokoll om å forebygge, bekjempe og straffe handel med menneske, særlig kvinner og barn av 2000 |
| Europarådets anbefaling om beskyttelse av barn mot seksuell utnyttelse av 2001 |
| Brusselerklæringen om å forebygge og bekjempe menneskehandel av 2002 |
| FNs Høykommissær for menneskerettigheters anbefaling og retningslinjer om menneskerettigheter og menneskehandel av 2002 |
| OSSEs handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel av 2003 |
| Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel av 2005 |
Kilde: Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2005–2008).
Anbefalte lenker
