melkitter

Melkitter er gresk-katolske kristne, medlemmer av Den melkittisk gresk-katolske kirke. De er i kommunion (nattverdsfellesskap) med den globale katolske kirke med hovedsete i Roma.

Betegnelsen melkitt ble opprinnelig anvendt som et negativt uttrykk om kristne som anerkjente kirkemøtet i Khalkedon (451) og dermed den øst-romerske keisers religion (av syriansk malka, 'konge', arabisk malaki 'kongelig'). Det var hovedsakelig motstanderne, det vil si kristne tilhørende ikke-khalkedonske kirker i Midtøsten, som anvendte denne betegnelsen.

På 1700-tallet oppstod et skisma i det østlig-ortodokse patriarkatet i Antiokia, og det ble utgangspunktet for et gresk-katolsk patriarkat som anerkjente pavens overopphøyhet. Betegnelsen melkitter ble etter dette anvendt kun som en betegnelse på disse kristne.

I 1724 anerkjente paven i Roma den katolske patriarken av Antiokia, og hans troende ble gitt full kommunion (nattverdsfellesskap). Kirkens leder anerkjennes som gresk-katolsk patriark av Antiokia og territoriet øst for Alexandria og Jerusalem. Han har hovedsete i Damaskus, Syria. Den melkittiske kirken har et visst selvstyre, men den anerkjenner pavens overhøyhet.

Den melkittiske kirke anvender bysantinsk, østlig-ortodoks ritus.

Prester kan gifte seg før ordinasjon, men ikke etterpå.

Liturgisk språk i Midtøsten er hovedsakelig arabisk. I diaspora anvendes ofte lokale språk.

De melkittiske troende var tradisjonelt konsentrert i Midtøsten (i Syria, Libanon, Jordan, Israel/Palestina og Egypt), men etter utvandring finnes det nå også mange medlemmer, særlig i Brasil og Argentina, men også i Vest-Europa, USA og Canada.

De anslåes å være til sammen cirka 1.6 millioner.