Kjøttmeis
Kjøttmeisa (bildet) og blåmeisa har gul underside. Klarheten i gulfargen varierer mellom underartene.

Meiser er en familie (Paridae) i ordenen spurvefugler. Meisefamilien består av 56 arter som er utbredt over det meste av Europa, Afrika, Asia og Nord- og Mellom-Amerika.

Faktaboks

Også kjent som
meisefamilien
Beskrevet av
Nicholas Aylward Vigors, 1825

I Europa finnes ni arter, sju av dem hekker i Norge: kjøttmeis, blåmeis, svartmeis, toppmeis, granmeis, løvmeis og lappmeis. De to øvrige er asurmeis, som hekker i Sentral-Asia og langt øst i Europa (i Belarus og Russland), og balkanmeis, som hekker i Balkanområdet.

Flere arter har -meis i navnet selv om de ikke tilhører meisefamilien; Stjertmeis, skjeggmeis, pungmeis og spettmeis tilhører i dag egne familier. Dette skyldes at man tidligere trodde disse fuglene var nærmere beslektet.

Beskrivelse

Granmeis
Granmeisa har grå underside i likhet med svartmeis, toppmeis, løvmeis og lappmeis.
Toppmeis
Toppmeisa kjennes på den hvite og sorte fjærtoppen på hodet.
Lappmeis
Lappmeis ligner granmeis men har en litt oppblåst fjærdrakt og er varmere og brunere i tonen.
Blåmeis

Blåmeisa er lett å kjenne på den lyseblå fargen på hodet og den blåsvarte stripen gjennom øyet.

Løvmeis
Løvmeisa er svært lik granmeis, men har glinsende svart hette (ikke matt) og mangler lys stripe langs vingen.
Av .
Svartmeis

Svartmeisa ligner granmeis og løvmeis, men har et svart felt på hver side av nakken mellom hvite kinn og hvit sentral nakkeflekk.

Svartmeis
Av .

Meisene er kortnebbete og akrobatiske fugler. Kjøttmeis og blåmeis har gul underside, de øvrige har gråaktig underside. Det kan være vanskelig å skille kjønnene på fjærdrakten. Meisene er små og ganske like av størrelse, hannene vanligvis litt større enn hunnene. Den største av våre meiser, kjøttmeisa, skiller seg ut med sine cirka 15 centimeter og vekt på rundt 20 gram. De øvrige artene er 10–12 cm store og veier 8–13 gram.

Utbredelse i Norge

Kjøttmeis og granmeis finnes over hele landet, svartmeis nord til Finnmark, løvmeis og toppmeis nord til Nordland, og blåmeis er vanlig nord til Nordland, men finnes også lenger nord. Lappmeisa har en bisentrisk (en sørlig og en nordlig) utbredelse; hovedsakelig i Femundstraktene i Hedmark, i Finnmark og indre deler av Troms.

Forplantning

Kjøttmeisegg
Alle meisene legger hvite egg med rødbrune flekker.

Meisene hekker i hulrom, gjerne i trehull og fuglekasser. Svartmeisa kan, som den eneste av meisene, også hekke i hulrom på bakken eller i fjellsprekker. Bare granmeis og toppmeis hakker selv ut reirhull, som oftest i en morken stubbe. Alle våre arter er monogame, men bigami er kjent hos kjøttmeis. Flere av artene holder seg til samme partner hele livet.

De fleste legger 6–8 egg, blå- og kjøttmeis gjerne 10–12 egg. I ekstreme tilfeller kan kjøttmeisa legge 18–21 egg. Alle meisene har hvite egg med rødbrune flekker. Hunnen ruger i 14–18 dager. Ungene holder seg forholdsvis lenge i reiret og blir matet av foreldrene i 2–3 uker.

Etter at de har forlatt reiret, holder ungene seg innenfor et mindre område og blir matet av foreldrene. Etter hvert som de blir selvstendige, forlater ungene foreldrene. Hunner i god form etter vinteren legger egg tidlig på våren. Unger som klekkes tidlig, klarer seg bedre enn de som klekkes sent, trolig fordi de første oppnår høyere status i flokken og dominerer de med lavere status. Det kan blant annet gi forrang til matkilder. Flere av meiseartene lever i flokker hvor det hersker et strengt hierarki; en sosial rangorden hvor sjansen til å overleve kalde og snørike måneder er gjennomgående forbundet med posisjonen innenfor hierarkiet.

Næring

Meisenes hamstring på gran
Meisene hamstrer systematisk på deler av greinene.
Av /CappelenDamm.

Om sommeren består maten stort sett av insekter (særlig larver av sommerfugler) og edderkopper, men også litt frø. Høst og vinter er kosten mest vegetabilsk. De fleste meisene hamstrer mat (mest insekter og frø) som de gjemmer i barksprekker eller under laven som vokser på stammen for bruk i vintertiden. Blåmeis og kjøttmeis er de eneste av våre meiser som ikke hamstrer mat og som derfor ofte besøker matbrett. Særlig kjøttmeisa synes godt om fett og talg, og den kalles lokalt talgokse og talgtit. Av og til kan en se kjøttmeis hakke ut biter fra vinduskitt.

Standfugler

De norske meisene er overveiende standfugler, som betyr at de holder seg i samme området, men i enkelte år kan næringsmangel utløse høsttrekk, særlig av ungfugler. Dette gjelder i størst grad kjøttmeis og blåmeis; to arter som om høsten søker inn til bebyggelsen og er mer eller mindre avhengig av mennesket om vinteren. De øvrige fem artene bygger opp ekstra matlagre i løpet av sommerhalvåret og øker derved muligheten til å klare seg gjennom vinteren.

I løpet av september-oktober danner en rekke meiser blandede vinterflokker som består av flere arter.

Låt

Lokkelåtene varierer, men de fleste har skarpe og korte låter. Selv om meisenes sang stort sett er lett gjenkjennelig, kan enkelte etterligne naboen, selv om det er en annen art. Mest kjent er kjøttmeisa som velger mellom flere sangtyper. Den kan også imitere andre meisearter. Kjøttmeishanner med stort repertoar synes å bli foretrukket av hunner og har større reproduktiv suksess enn de med mindre repertoar.

Hamstring og hukommelse

Meisene som hamstrer mat, har en utrolig hukommelse. Ved å merke frø med en radioaktiv isotop fant svenske forskere at hver granmeis hadde nær eksklusiv tilgang til sine egne frø gjennom vinteren. Andre meiser tok bare en liten del av disse frøene. Dette er bemerkelsesverdig når en vet at en granmeis hamstrer mellom 50 000 og 80 000 frø og insekter for vinterforråd. En liten fold under hjernebarken, lagringsstedet for innlæring og hukommelse, gjør dette mulig. Denne folden har det vitenskapelige navnet hippocampus, og tar imot og lagrer informasjoner fra hjernebarken: sanseinntrykk, fakta og hendelser, og spesielt viktig er den for stedshukommelsen. Hippocampus er større hos hamstrende arter enn hos deres ikke-hamstrende slektninger. Den er også større hos eldre enn hos yngre fugler, noe som viser hvordan økt bruk øker størrelsen.

Regulering av kroppstemperatur

Hypotermi
Mange fugler kan redusere varmetap om nettene ved å senke kroppstemperaturen som hos de fleste fugler er litt over 41 grader. Hos våre arter er dette best kjent hos granmeis. Ved 20 kuldegrader eller kaldere, kan meisa senke kroppstemperaturen inntil 9 grader og sparer nær 1000 kalorier, noe som tilsvarer 0,1 gram fett og representerer ca. 10 prosent vekttap. En indre termostat hindrer at kroppstemperaturen synker ytterligere. Straks temperaturen nærmer seg denne grensen på 32 grader, begynner den sovende meisa å skjelve. Muskelbevegelsene produserer varme som gjør at kroppstemperaturen igjen stabiliseres. Basert på data fra Reinertsen & Haftorn.
Hypotermi
Av .

For å overleve vinteren må meisene, i likhet med andre småfugler, i løpet av et fåtall timer med dagslys skaffe nok mat til å klare seg gjennom dagen og samtidig bygge opp et fettlager som brensel for kommende natt. Mange øker kroppsvekten rundt 10 prosent for å overleve den lange «natta» på 18–20 timer.

Enkelte meiser lever i tillegg på sparebluss ved å senke stoffskiftet og redusere kroppstemperaturen (hypotermi) om nettene. Eksempelvis kan granmeisa senke kroppstemperaturen fra litt over 41 grader ned til 32 grader. Denne energisparingen er ofte avgjørende for om fuglen overlever til neste dag.

Predatorer

Meisene har mange fiender både blant fugler og pattedyr. Spurvehauk er trolig den farligste, men små ugler som spurveugle og haukugle er også predatorer som tar sin lott. Flaggspett hakker seg ofte gjennom trestammen eller veggen i en fuglekasse og tar unger og egg. Små mårdyr som snømus og røyskatt kan ta meiser på nattekvist, og ekorn forsyner seg ofte fra meisereir.

Systematikk

Den evolusjonære historien hos meisene er kompleks, og mange artsgrupper ble derfor samlet i en omfattende slekt; Parus. Genteknologi og nye vitenskapelige undersøkelser har resultert i ni slekter. De norske meisene er fordelt på fem slekter.

Hekkebestand

Norsk Ornitologisk Forening har i 2015 gitt følgende estimater av meisenes hekkebestand (antall par) i Norge:

Art Hekkebestand i Norge (antall par)
Kjøttmeis 1 000 000 – 2 400 000
Blåmeis 200 000 – 350 000
Svartmeis 50 000 – 225 000
Toppmeis 120 000 – 145 000
Granmeis 500 000 – 800 000
Løvmeis 15 000 – 75 000
Lappmeis 2 000

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

meiser
Paridae
Artsdatabanken-ID
4362
GBIF-ID
9327

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg