Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).
medvirkning, bistand, forledelse eller oppmuntring til en straffbar handling som en annen, hovedmannen, begår.
Norsk lov bestemmer i de enkelte straffebud om medvirkning skal være straffbart. Ved de fleste alvorlige lovbrudd er medvirkning uttrykkelig belagt med straff, og hovedmann og medvirker straffes da på lik linje. Hvis medvirkning ikke er nevnt i straffebudet, rammer det bare dem som direkte omfattes av gjerningsbeskrivelsen. Et eksempel på dette har man ved forbrytelser i den offentlige tjeneste, f.eks. brudd på taushetsplikt (straffeloven av 1902 § 121). Straffansvaret rammer her bare tjenestemannen selv, ikke en utenforstående (f.eks. en journalist) som har forledet ham til handlingen. Etter straffeloven vedtatt i 2005 (ikke trådt i kraft per november 2005) § 15 er det prinsipielle utgangspunktet for medvirkningsansvar snudd om: Et straffebud rammer også den som medvirker til at straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt.
Forsøk på medvirkning straffes etter de samme regler som forsøk på den fullbyrdede straffbare handling. Er medvirkning vesentlig foranlediget ved vedkommendes avhengige stilling til én eller flere av de skyldige, eller har den vært av «ringe betydning», kan etter straffeloven av 1902 § 58 straffen nedsettes under det fastsatte lavmål og til en mildere straffart. Hvor straffen ellers kunne ha vært fastsatt til bøter, og ved forseelser, kan den falle helt bort.