en som lider døden for sin tro og overbevisning; også om en som mener seg å lide uforskyldt. Begrepet blir brukt innen alle religioner som er blitt utsatt for forfølgelser, men ved siden av kristendommen og jødedommen, er det hovedsakelig i islam at martyrskikkelsen har en sentral plass.
I kristen tradisjon brukes betegnelsen særlig om de «blodvitner» som i de tidlige kristenforfølgelser led døden for troens skyld. Stefanus (Apg 7) var den første. Etter at kristendommen ble statsreligion på 300-tallet ble martyrer i Vesten først og fremst å finne blant misjonærer, senere blant grupper som kom i opposisjon til de rådende i kirkelige og politiske myndigheter, f.eks. valdensere, anabaptister og hugenotter. I kirkene i Østen ble de kristne i sassanide-riket (Iran) utsatt for blodige forfølgelser på 300-tallet; senere ble kristne på Balkan og i Midtøsten utsatt for tvangsomvendelser under islams styre. Kristne som deretter frasa seg islam ble dømt til døden og ble derved kristne martyrer. Både i den ortodokse og den koptiske kirke er martyrideologien fortsatt et sentralt element.
Skildringer av martyrers død kalles martyrakter. De egentlige akter er pålitelige utskrifter av forhørsprotokollene, knappe og nøkterne; de såkalte passiones (lidelser) er episke skildringer, ofte sagnaktig overdrevne. Martyrenes dødsdager ble feiret som deres sanne fødselsdager, og ved deres graver kom menigheten allerede i forfølgelsestiden sammen til bønn og nattverd.
I islam. Det arabiske ord shahid ('trosvitne'), dvs. den som gir sitt liv for islams sak, er dannet over samme rot som shahada ('trosbekjennelse'), den første av islams fem søyler. På denne måten poengteres at islam er «det sanne vitnesbyrd». Shahid fikk først betydningen martyr i tidlige korankommentarer, først og fremst i tilknytning til sure 3,163: «Anse ikke dem som ble drept for Guds sak som døde. Nei, de er levende hos Herren og mottar hans gaver», og sure 47,5–7: «De som kjemper og dør for Guds sak, deres gjerninger lar Han aldri løpe ut i intet. Han vil lede dem, og føre dem inn i paradiset som Han har gjort dem kjent med». Hadith-litteraturen understreker martyrens tallrike privilegier i det neste liv. Rettslitteraturen knytter shahid til doktrinen om jihad, hellig krig: den som ofrer sitt liv i kamp for islams sak oppnår frelse og vil bli ført direkte til paradiset. Dette er utgangspunktet for den martyrideologien som anvendes i politisk-religiøs sammenheng i den muslimske verden i dag.