marsjen mot Roma

Marsjen mot Roma var fascistenes maktovertakelse i Italia i oktober 1922. Marsjen ble arrangert av fascistpartiet Partito Nazionale Fascista (PNF) som et omfattende opptog under ledelse av Italo Balbo, Emilio De Bono, Michele Bianchi og Cesare Maria De Vecchi («kvadrumviratet»). Målet for opptoget var å innta hovedstaden Roma for å oppnå politisk makt.

Man regner med at mellom 25 000 og 30 000 svartskjorter deltok i marsjen. De var bare delvis bevæpnet, og var ikke særlig godt organisert. Man antar at den italienske hæren, som hadde 28 400 soldater klare til å forsvare Roma, ville ha kunnet stanse fascistene dersom ordren om å gjøre det hadde blitt gitt.

Statsminister Luigi Facta manglet den nødvendige autoritet som skulle til for å forhindre fascistenes maktovertakelse. Kongen, Viktor Emanuel 3, hadde først bestemt seg for at hæren skulle gjøre motstand, men ombestemte seg i siste øyeblikk, og nektet å skrive under på statsministerens erklæring om unntakstilstand, som ville ha gitt hæren myndighet til å stanse svartskjortene. Dermed kunne fascistene marsjere inn i hovedstaden uten at noen stanset dem.

Resultatet av marsjen mot Roma ble at Luigi Facta gikk av som statsminister, og at Benito Mussolini fikk i oppdrag av kongen å danne ny regjering. Mussolini, som ikke selv hadde deltatt i marsjen, ankom Roma med tog fra Milano den 30. oktober 1922, og tiltrådte som statsminister dagen etter.