maoisme

Mao var kritisk til det han anså som den «første verdens» iboende imperialisme, ledet an av USA og Sovjetunionen, og mente den industriutviklede «andre verden» var å forstå nærmest som marionettstater i den kalde krigen. Felles for dem var utbyttingen av den «tredje verden», altså verdens «underutviklede» og koloniserte stater i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Den kommunistiske verdensrevolusjonen ville derfor oppstå, mente Mao, som ledd i den anti-imperialistiske frigjøringskampen drevet frem av den tredje verdens stater.

Imidlertid har også Kina under Mao blitt anklaget for å bedrive imperial politikk i den «tredje verden». Etter en militær operasjon i 1950 annekterte Kina Tibet i 1951. I 1962 brøt det ut krig mellom Kina og India om kontroll over regionene i Himalaya. Siden Kuomintang flyktet til Taiwan i 1949, har Folkerepublikken Kina gjort krav på øya.

Denne kinesiske doktrinen om «de tre verdener» utgjorde delvis et brudd med Marx' analyser. Ifølge Marx var det den tilspissede konflikten mellom arbeiderklassen og borgerskapet (den kapitaleiende klassen), langsmed industrialiseringen og moderniseringen som særlig fant sted i den vestlige verden, som skulle åpne for den revolusjonære overgangen fra det kapitalistiske til det kommunistiske og klasseløse samfunnet. Stilt overfor et føydalt Kina uten nevneverdig industriell utvikling hevdet Mao at revolusjonen ikke var avhengig av industriutvikling, utbredelse av arbeiderklassen og tilspissing av klassemotsetningene, men kunne gjennomføres direkte i et førindustrielt samfunn med bondestanden som sentral revolusjonær aktør.

De fire små stjernene i det kinesiske flagget representerer Maos idé om den revolusjonære klassesammensetningen: jordbrukere, proletarer, den lavere middelklassen og «patriotiske kapitalister». Disse skulle ledes av kommunistpartiet, som i henhold til Lenins ideer skulle organiseres etter demokratisk sentralisme. Dette prinsippet overlater betydelig myndighetsutøvelse til de lavere nivåer, men forutsetter at minoriteten adlyder majoriteten, og at hele partiet adlyder sentrum.

Heller enn arbeiderklassen som sådan mente Mao det var massene som måtte mobiliseres i «folkekrig» mot det urbane klassesamfunnet. Landsbygden ble tilskrevet frigjørende potensial og satt opp mot byenes herredømme, ikke bare i nasjonal sammenheng, men også med tanke på den «første verdens» kapitalistiske urbanisering og dens utnyttelse av den «tredje verdens» landbruk og primærressurser. Bønder ble oppfordret til å geriljavirksomhet og skulle sammen utgjøre en massenes frigjøringshær.

Ifølge Mao ville klassekampen intensiveres etter kommunistenes maktovertagelse, altså under den sosialistiske overgangsperioden til det kommunistiske samfunnet. Derfor måtte det folkelige engasjementet styrkes og den revolusjonære innsatsen holdes ved like. Kulturrevolusjonen skulle danne kulturell og sosial grobunn for det nye samfunnet gjennom aktiv folkelig kamp mot «borgerskapets ideologi», tradisjonelle verdier og autoritetshierarkier. Forutsetninger for dette var bred folkeutdanning og nedbrytelse av konfutsianismens rolle i det kinesiske samfunnet.

I kulturrevolusjonen fra 1966 til 1976 hevdet Mao at kommunistpartiet og samfunnet var infiltrert av revolusjonsfiendtlige eller «revisjonistiske» krefter som måtte lukes ut. De kunne inkludere partifeller, landeiere, velstående bønder og kulturpersonligheter anklaget for å fremme borgerskapets verdier. Disse ble utsatt for forfølgelse, vold, tortur og iblant drap. I løpet av denne perioden ble også personlighetskulten rundt Mao styrket, fremmet som nasjonens fader og revolusjonens garantist, i likhet med Stalin tidligere i Sovjetunionen.