febris intermittens, klimafeber, koldfeber, frossa, verdens mest alvorlige infeksjonssykdom både når det gjelder antall syke og antall døde per år. Malaria fremkalles av fire forskjellige encellede organismer (sporedyr) som gir fire litt forskjellige former av sykdommen: Plasmodium vivax fremkaller malaria tertiana (benign tredjedagsfeber), Plasmodium falciparum fremkaller malaria tropica (tertiana maligna), Plasmodium malariae fremkaller malaria quartana (fjerdedagsfeber), mens Plasmodium ovale er sjelden og fremkaller en godartet tredjedagsfeber.
Sykdomsbildet er karakteristisk: Etter en inkubasjonstid på ca. 2 uker (litt kortere for Plasmodium falciparum, litt lengre for Plasmodium malariae) får pasienten kraftige frysetokter, og temperaturen stiger til 40–41 °C. Så faller temperaturen brått under sterk svetting, og pasienten er feberfri til neste anfall. Febertoppen svarer til det tidspunkt da de røde blodcellene brister, mens intervallet mellom febertoppene avhenger av den tid plasmodieutviklingen i de røde blodcellene tar, og er derfor forskjellig for de forskjellige malariaformene. Bortsett fra dette er symptomene ved de forskjellige malariaformene temmelig ensartet. Malaria fremkalt av Plasmodium falciparum er den alvorligste, og den er som oftest dødelig. Diagnosen er derfor viktig og stilles ved mikroskopisk påvisning av parasittene i blodet.
Behandlingen er effektiv med moderne malariamidler, bl.a. klorokin og proguanil. Imidlertid har mange malariaparasitter blitt resistente overfor disse medikamentene, og man har måttet gripe til kombinasjoner av flere midler i behandlingen.
Som forebyggende behandling ved reiser til malariastrøk brukes stort sett de samme midler, men i andre doser. Denne behandlingen må fortsette i seks uker etter at man er kommet tilbake fra malariastrøkene. Mot resistente parasitter hjelper ingen forebyggende behandling.
Frem til begynnelsen av 1900-tallet fantes malaria i det sørlige Sverige, ved ytre Oslofjord og i Danmark, men ble utryddet her og finnes nå vesentlig mellom 50° n.br. og 40° s.br.; den er sjelden i de europeiske middelhavslandene. Se Anophelini og black-water-fever.
Navnet kommer av at man før trodde sykdommen skyldtes et smittestoff i luften, miasme, som særlig fantes i sumpområder. Derfor ble malaria tidligere også kalt sumpfeber.