politisk-juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Prinsippet ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet de L'Esprit des Lois ('Lovenes ånd'), som kom ut i 1748. Montesquieus utgangspunkt var observasjonen at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller balansere makt. Dette mente han burde gjøres ved at de tre naturlige statsoppgaver ble lagt til uavhengige organer: lovgivningsmakten måtte legges til en folkevalgt forsamling, den utøvende makt til Kongen og domsmakten til domstoler sammensatt av personer valgt ved loddtrekning blant folket og for kort tid.
Maktfordelingsprinsippet har hatt betydelig innflytelse på den statsrettslige utvikling i vestlige land. Det spilte bl.a. en viktig rolle ved utarbeidelsen av den norske grunnlov i 1814. I Norge som i mange andre land kom imidlertid folkesuverenitetsprinsippet etter hvert til å trenge maktfordelingsprinsippet noe til side. Ved parlamentarismens innførelse i 1884 ble således den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, Stortinget. Statsvitenskapelig forskning har likevel vist at man i de fleste vestlige land fortsatt har den situasjon at makt stanser makt. Delvis uavhengig av forfatningsmessige regler er det vokst frem komplekse politiske systemer preget av en vanskelig beskrivbar fordeling av makt mellom en lang rekke organer. Disse organer er, foruten de som er knyttet til nasjonalforsamling og regjering, forvaltningsetater, partier, interesseorganisasjoner, store foretak, ad hoc-bevegelser og massemedia. På grunn av denne maktfordelingen omtales ofte moderne politiske systemer i vest som pluralistiske.