Magnetbånd for masselagring av data brukes til sikkerhetskopiering, arkivering og transport. De store spolene som ble brukt fra1960-årene er i dag i hovedsak erstattet av kassettbåndlager. Prinsippet er stadig at magnetiske flekker skrives langs et antall spor på båndet for å representere binære tegn. Skriving og lesing skjer gjennom et skrive-/lesehode mens båndet passerer i stor fart.
Magnetbåndet er et sekvensielt medium, dvs. at for å finne en bestemt fil, må man lese alle data som er lagret før filen, motsetning til en harddisk, der man først slår opp filens adresse, og så plasserer lesehodet direkte der filen befinner seg. Magnetbånd er derfor for langsomt til å brukes som interaktivt arbeidslager, men kapasiteten i forhold til pris gjør mediet egnet når store mengder data skal oppbevares sikkert over tid
De siste årene har datatettheten økt i langt større grad på harddisker enn på magnetbånd, noe som har ført til økt bruk av sikkerhetskopiering til disk og arkivering til optiske medier. Store systemer tyr til automater som kan håndtere mange båndkassetter om gangen. Det forskes med tanke på å utvikle nanotekniske løsninger. Med sporstørrelse på 500 nanometer framfor dagens 10 mikrometer tror man at det i 2010 vil kunne la seg gjøre å framstille magnetbåndkassetter med en kapasitet på opptil 100 terabytes, mot rundt 400 gigabytes i dag.
Magnetbåndstasjoner
Magnetbåndstasjoner, innretninger for å spille av magnetbånd med masselagrede data, i bruk siden 1960-årene. Krevde opprinnelig store spoler med manuell montering, men i dag dreier det seg om kassettbånd, som i store systemer monteres automatisk og oppbevares i robotstyrte bibliotekmoduler.