lydlover

Lydlover er systematiske lydendringer i et språk eller en dialekt i et bestemt tidsrom. Det kan for eksempel kalles en lydlov at y er blitt til i i Solør-dialekten (se også lydforskyvning).

Lydlovene stammer fra 1800-tallets språkvitenskap, da det ble stadfestet at mange språk kunne føres tilbake til et felles, indoeuropeisk grunnspråk. Det har vært diskutert i hvilken grad lydlover virker uten unntak (se også junggrammatikere). I denne forbindelse er det blitt klart at ikke bare fysiologiske og psykologiske, men vel så mye sosiale og språksystematiske forhold ligger bak lydlovene. Mange foretrekker nå å kalle dem formler eller regler, for å understreke forskjellen fra fysiske naturlover.

Et kjent eksempel på en lydlov er Grimms lov, som blant annet fant at de ustemte plosivene p, t, k i sanskrit, gresk og latin tilsvarer de ustemte frikativene f, th, h i et germansk språk som engelsk. Det latinske ordet pes har samme opprinnelse som det engelske foot, sanskrit tanus er beslekted med engelske thin, og det greske ordet kardia (καρδια), som vi kjenner i norsk fra for eksempel kardiolog, har utviklet seg fra samme ord som det engelske heart. Ved å kartlegge disse systematiske korrepondansene mellom språk har man kunnet resonnere seg frem til hvordan en del ord kan ha sett ut i det opphavelige urspråket indoeuropeisk, samt hvordan grammatikken til dette språket så ut.

Lydlover er av grunnleggende betydning for etymologi.