Lusekofte
Lusekofte
Av /Shutterstock.
Kronprins Haakon tenner OL-ilden
Kronprins Haakon Magnus tenner OL-ilden på Lillehammer i 1994 iført en klassisk lusekofte.
Fanakofte
Modell i fanakofte, fotografert i 1953
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Lusekofte er en strikkejakke av ull, eller i noen tilfeller en ullgenser med halssplitt. Den har lusemønster; det vil si enkeltstående masker i kontrastfarge til bunnfargen.

Opprinnelig var lusekofte en strikket trøye til å trekke over hodet, og den har blitt brukt som mannsplagg i Setesdal fra midten av 1800-tallet. Den blir derfor også kalt setesdalkofte eller setesdalsgenser og finnes i dag i utallige varianter, både med halssplitt og med hel åpning foran. Selv om begrepet først ble brukt om koftene fra Setesdal, blir uttrykket i dag også brukt om andre kofter som har lusemønster.

Historie

Lusekofta i tradisjonell bruk som en del av mannsbunaden fra Setesdal

.

Mest sannsynlig stammer kofta fra Valle i Setesdal, og den ble vanlig da mennene gikk over fra korte til lange bukser. Før dette var det vanlige plagget en kupte, altså kufte, i vadmel. De første strikketrøyene ble kalt bondingstrøye eller spitekupto, og ordet lusekofte finnes ikke i skriftlige kilder før i 1921. Det kan likevel ha blitt brukt muntlig siden trøyenes opprinnelse rundt 1840 for å skille dem fra andre strikkede trøyer.

Setesdølene strikket både luer og strømper på 1700-tallet, men ifølge samfunnsforskeren Eilert Sundt var setesdalsjentene verken blant de ivrigste eller flinkeste spinnerskene i Norge, og da kjøpegarnet kom i salg rundt 1850, fikk strikkingen et oppsving. Omtrent samtidig kom også tynt og mykt broderigarn i sterke farger i handelen, det såkalte sephyrgarnet, og det ble tatt i bruk på broderier rundt halsåpning og på mansjetter på trøya, i tillegg til seler på kvinnestakken, brystsmekke og vest på mannsdrakta.

Mange av de gamle koftene er strikket på maskin, og det er funnet strikkemaskiner i Setesdal som stammer fra slutten av 1800-tallet. Med en strikkemaskin kunne man strikke en kofte på en dag, og dette førte også til at koftene fikk en stor utbredelse. Trøyene, eller jakkene, som har åpning helt ned foran, er ikke del av den tradisjonelle klesskikken i Setesdal og ble lansert på 1920-tallet.

Mønster

Setesdalskofter er som regel sauesvarte med hvitt mønster. «Lusene» dannes av enkeltstående hvite masker jevnt fordelt på bunnen. Opprinnelig ble ikke mønstrene nedtegnet, men det er nærliggende å anta at mange border er fra korsstingsbroderier eller vevmønster. Bordene kunne varieres som man ville, men de gamle koftene har alltid et hvitt felt nederst. Dette ble skjult nedi buksene og var både tynnere og tok kortere tid å strikke enn mønsterbordene. De eldste mønstrene er krokbordene, kors og kringle, som er hovedbord på skulderstykket, og som i dag er det mønstret som mest av alt forbindes med lusekoftene fra Setesdal.

Utbredelse

I 1920-årene ble trøyen oppdaget av turister. Den ble snart svært populær og etter hvert laget med åpning foran og stor variasjon i farger og mønstre. På 1980-tallet fikk lusekoftene et oppsving da popgruppa a-ha brukte dem, blant annet i audiens på slottet. Dale brukte en variant med maskinbroderte bånd som OL-kofte i Calgary i 1988, og mange unge fant fram gamle lusekofter etter foreldregenerasjonen.

I dag regnes lusekofta fra Setesdal som inspirasjonskilde til utallige strikkemønstre hvor den mest kjente er Mariusgenseren. Mariusgenseren har riktignok ikke feltet med lus på bolen, men mønsterbordene er tydelig inspirert av setesdalkofta. Ordet lusekofte brukes også om fanakofte og andre strikkede trøyer eller kofter som har partier med lusemønster.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg