SR.N4 opp på landingsplassen i Dover
Luftputefartøyet SR.N4 gikk i rute over Den Engelske kanal. Her er et av fartøyene på veg inn for landing i Dover.
SR.N4 opp på landingsplassen i Dover
SR.N6 i Geiranger sommeren 1965
To luftputefartøyer av typen SR.N6 ble benyttet i rutedrift i Møre og Romsdal sommeren 1965. I tillegg til rutedriften ble det kjørt noen sightseingturer til Geiranger. På bildet er fartøyet på vei innover stranda i Geiranger.
SR.N6 i Geiranger sommeren 1965
Luftputefartøy (Typer) (prinsipptegninger)

Prinsipptegninger som viser tre forskjellige typer. A) Fartøy med stivt skrog til bruk på elver og innsjøer. B) Fartøy med gummigardin, noe som gir den amfibiefunksjon. C) Båt med stivt skrog beregnet for havgående trafikk. Under fart løftes ikke skroget helt opp av vannet.

Av /Store norske leksikon ※.
Luftputefartøy (Typer) (redningsfartøy)

Luftputefartøy. Luftputefartøy i bruk som redningsfartøy. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Luftputefartøy er fartøy som helt eller delvis holdes oppe fra underlaget ved hjelp av et luftsjikt.

Fordelene ved luftputefartøy er flere. Over vann vil man helt eller delvis unngå friksjonsmotstanden ved store hastigheter. Over terreng elimineres de store lokale belastningene på underlaget som hjul vil gi. Derfor kan luftputefartøyer også kjøre over myr, løs sand, drivis og annet. Disse egenskapene gjør dem aktuelle for militær bruk og for personbefordring i områder hvor veier, flyplasser og farbare elver ikke finnes.

Typer

I luftsjiktet må det opprettholdes et overtrykk som er lik fartøyets vekt dividert med sjiktarealet. Det finnes forskjellige prinsipper for å oppnå dette og betegnelser som til dels går over i hverandre.

Hovercraft er den populære betegnelsen på de fleste luftputefartøyer.

Air Cushion Vehicle (ACV) betegner fartøy som beveger seg over sjø, is, land, myr og lignende og som opprettholder luftputen ved hjelp av en eller flere vifter.

Sidewall Hovercraft kan bare bevege seg på vann, og har faste sidevegger som når et stykke ned i vannet, og som eliminerer lekkasje av luft til sidene. Sideveggene har en viss tykkelse, og vil som regel bidra med rundt 15 prosent av oppdriften.

Ground Effect Machine (GEM) er et videre begrep og kan omfatte lavtflygende maskiner der luft presses sammen mellom vingene og underlaget.

Nok en type, som kan betegnes romluftslede, ligner sidewall hovercraft, men er ikke avhengig av vifte idet hastigheten forover bygger opp et lufttrykk under baugen, som presser seg inn under den flate bunnen.

Hovertrain eller luftputetog er luftputefartøy på skinner eller annen form for kunstig, glatt bane, uten hjul. Dette prinsippet er tatt i bruk i industrien ved intern transport av tunge enheter. Man bruker paller med luftglidelagre formet som oppblåsbare belger. Luft med varierende trykk blåses inn, noe luft unnviker under belgens kanter slik at lasten flyter på en tynn luftfilm, og friksjonen mot underlaget blir minimal.

Virkemåte og anvendelse

De fleste typer har «fleksibelt skjørt» rundt periferien, som så vidt subber mot underlaget og reduserer den frie åpningen der luft ellers ville blåse ut. Skjørtet kan sammenlignes med en oppblåsbar gummibåt uten bunn. Det føyer seg etter ujevnheter i underlaget. Luft fra viftene ledes gjerne først inn i skjørtet der den opprettholder et visst trykk og blåser deretter inn i selve «puten» der trykket er mindre, for så å lekke ut i spalten mot underlaget. Denne stadige tilførselen av luft krever rundt en tredel av motoreffekten ved full hastighet.

For fremdriften benyttes mest luftpropell, av lignende type som for fly. Sidewall-luftputefartøyer benytter gjerne vanlig båtpropell. Fremdriften kan også helt eller delvis oppnås ved å lede en jetstrøm bakover fra luftviftene. Styring med luftror, som på fly, er vanlig. For å oppnå siderettede styrekrefter, slippes ofte luft fra skjørtet ut gjennom såkalte «puffports». Manøvrering kan også skje ved at propellene monteres på dreibare søyler. Maskineriet er oftest gassturbiner på grunn av at disse har lav vekt. På mindre, ofte amatørbygde fartøyer, benyttes vanlig bensinmotor.

Historikk

Luftputefartøy som prinsipp har vært kjent siden 1900. Det finnes mange «historiske» patenter, og det har vært bygd mer eller mindre brukbare eksemplarer. Briten Christopher Cockerell kan regnes som luftputefartøyets far. I 1955 laget han en modell med en vekt på 150 kilo som oppnådde en fart på 13 knop. I 1958 begynte han, i samarbeid med Saunders-Roe Limited, å bygge en prototype, SR.N1, som «fløy» over Den engelske kanal i 1959. I 1966 ble SR.N6 satt i kommersiell drift på strekningen Ramsgate–Calais, med en kapasitet på rundt 40 passasjerer. I 1968 kom SR.N4 (Mountbatten class) med kapasitet på 600 passasjerer eller 250 passasjerer og 30 biler. To av fartøyene ble forlenget og kunne da ta 426 passasjerer og 60 personbiler. Rutedriften med SR-N4 over Kanalen ble opprettholdt til 1. oktober 2000. Fartøyer på flere tusen tonn for transatlantisk containertransport er lansert som prosjekter, men har så langt ikke blitt realisert.

I Norge ble det foretatt prøvedrift med passasjerfartøy i Møre og Romsdal i 1965, først med et fartøy av typen SR.N5 for 19 passasjerer fra den engelske produsenten Saunders-Roe Limited. Etter et uhell ble det satt inn to SR.N6 fartøyer med kapasitet på 38 passasjerer. I 1987 ble et større fartøy prøvd i Oslofjorden. Dessuten ble det i 1972-1973 kjørt en rute med en 65-seters luftputekatamaran (Hovermarine HM-2) mellom Oslo og Horten.

Utviklingen er imidlertid at hurtiggående katamaraner har fortrengt hydrofoil- og luftputefartøy i denne typen passasjertransport både i Norge og ellers i verden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg