teori om forholdet mellom språk og virkelighet og om de logiske vilkår for et språk som kan uttrykke sanne beskrivelser av virkeligheten. Et slikt språk forutsetter strukturlikhet mellom seg og verden, og en éntydig tilordning mellom sine og verdens elementære bestanddeler. Hvis verden er oppbygd av «atomære fakta», må språket inneholde «logiske atomer», dvs. setninger som uttrykker de atomære fakta (elementærsetninger), samt logiske relasjoner som tilordnes tilsvarende konstante relasjoner i virkeligheten.
Logisk atomisme, som ble forsvart av B. Russell i en periode av hans forfatterskap og drøftet av L. Wittgenstein i Tractatus Logico-Philosophicus (1922), har kanskje vært mest innflytelsesrik ved den diskusjon den skapte. Wittgenstein selv var en av de første til å kritisere den, og forlot den allerede tidlig i 1930-årene.