De fem parallelle linjer som notene i et musikkstykke skrives på.
Historikk
Den første som brukte linjer til angivelse av tonehøyde var muligens munken Hucbald, som ca. 900 brukte linjemellomrommene som trappestige for tekstordene, og med bokstavene T (heltone) og S (halvtone) foran linjen viste om melodien skulle bevege seg et helt eller halvt tonetrinn. Guido fra Arezzo (1000-tallet) benyttet så vel linjer som mellomrom til plassering av notetegn. C-linjen og f-linjen ble angitt ved hjelp av en bestemt farge, eller ved hjelp av bokstaver ved begynnelsen av systemet (de senere «nøkler»). Omkring 1500 gikk man over fra vanligvis 4 til 5 linjer, som for øvrig kan suppleres med såkalte hjelpelinjer. Gregoriansk sang noteres imidlertid stadig på et firelinjesystem.