likkiste

Likkister ble tatt i bruk i Nord-Europa allerede fra slutten av yngre steinalder og fra bronsealderen i form av en uthult trestamme. Liket ble lagt ned fullt påkledd og ofte med rikt gravgods. En lignende gravskikk ble brukt av samene frem til 1800-tallet. Etter hvert begynte man å ta i bruk finere former for likkister; de ble for eksempel laget av tre, stein, metall (blykister) eller brent leire.

Likkister var ikke i vanlig bruk hos romerne, som i stor grad anvendte likbrenning. De kristne har allerede fra oldkirkens første tid brukt likkiste. En kiste som ikke er bestemt til å senkes i jorden, men som skal bli stående i gravkapell eller kirke, er som regel mer solid utført og blir gjerne kalt sarkofag. Liket blir da oftest balsamert, og det blir brukt en indre tilloddet blykiste.

I Egypt ble det brukt flerdobbelte likkister allerede ca. 3000 fvt., og mumiene ble lagt ned med rikt utstyr. Disse likkistene var ofte dekket utenpå med et belegg av asfalt og prydet med malte dekorasjoner. Den indre kisten hadde som regel form som et menneske som ligger på ryggen, mens den ytre kisten ofte hadde sledemeier, slik at den kunne trekkes i liktoget. Til den dødes innvoller ble det brukt små skrin som i sitt ytre var en etterligning av de store likkistene og gjerne ble kalt kanopkister. Også fønikerne, etruskerne og grekerne tok tidlig i bruk likkister.

• begravelse
• mumie
• eikekistegraver