likestilling. Feministenes og kvinnebevegelsens tradisjonelle krav har vært full likestilling mellom kjønnene – det vil si at kvinner skal ha de samme rettigheter og plikter som menn. Kampen for likestilling har også dreid seg om å oppnå likeverd og respekt for de to kjønns forskjellighet på visse områder. Fra slutten av 1800-tallet og helt frem til etterkrigstiden har arbeid for likestilling og likeverd ofte vært ensbetydende med arbeid for sosiale reformer. Veien frem til formell likestilling har ikke vært enkel, og konfliktene har slett ikke bare vært mellom feminister og politikere/arbeidslivet m.m.; det har også vært sterke motsetninger innad i kvinnebevegelsen og i feministenes rekker.
I Norge var nedsettelsen av Likelønnskomiteen i 1949 forløperen til et statlig organisert likestillingsarbeid. Ti år etter vedtok Stortinget å etablere Likelønnsrådet, hvis oppgave var å fremme likelønnsprinsippet gjennom opplysningsvirksomhet, og å undersøke hvorvidt likelønn ble praktisert i arbeidslivet.
I 1972 ble Likelønnsrådet nedlagt, og Likestillingsrådet overtok. Bakgrunnen var et ønske om å sette lønnsspørsmålet i sammenheng med kvinners situasjon generelt. I 1977 ble det også opprettet en egen familie- og likestillingsavdeling i det daværende Forbruker- og administrasjonsdepartementet (senere Barne- og familiedepartementet).
I 1978 ble likestillingsloven vedtatt, og den trådte i kraft året etter. Lovens formål er å fremme likestilling mellom kjønnene, og generalklausulen § 3 fastsetter at forskjellsbehandling av kvinner og menn på grunnlag av kjønn er forbudt. Ulik behandling som bidrar til å fremme likestilling er likevel ikke i strid med loven. Videre fastslår loven forbud mot diskriminering ved ansettelse, forfremmelse, permitteringer eller oppsigelser, og den fastslår at det skal gis lik lønn for arbeid av lik eller sammenlignbar verdi.
Mange feminister var svært misfornøyd med den endelige lovteksten, som var et kompromiss, og mente den var altfor svak og lite kvinnerettet. Norsk Kvinnesaksforening (NKF) gikk aktivt inn for loven, og foreningen fikk også rådgivende makt i Likestillingsrådet, noe den hadde frem til den ble lagt ned i 1989.
I 1981 fikk likestillingsloven også en bestemmelse om kjønnsmessig sammensetning av alle offentlig utnevnte utvalg, råd, styrer m.m. I utvalg med mindre enn fire medlemmer skal hvert kjønn være representert. Dersom det er fire eller flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 %. Loven etablerte også et eget håndteringsorgan, Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling.
I 1987 ble retten til den lønnede fødselspermisjonen til mødre utvidet fra 18 til 20 uker, og siden er den blitt forlenget en rekke ganger. I 2005 omfatter fødselspermisjonen 43 ukers permisjon med full lønn eller 53 uker med 80% av full lønn; og fedre skal ta minst 5 av disse ukene.
I juni 1995 ble likestillingsloven, på tross av sterk motstand fra mange ulike hold, endret slik at også menn kan kvoteres inn i noen av de mest sentrale kvinneyrkene, og ikke bare omvendt som tidligere.
Et nytt Likestillings-og diskrimineringsombud opprettes fra januar 2006. Omorganiseringen medfører en sammenslåing av Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering. Klagenemnda for likestilling inngår også i det nye ombudet. Ombudet skal håndheve likestillingsloven og den kommende loven mot etnisk diskriminering, samt være et pådriverorgan.